Med fiber har de en sjanse

LEDER: Ved å tenke nasjonalt og helhetlig rundt norsk fiberinfrastruktur, kan vi høste de positive effektene det gir i seg selv.

Publisert Sist oppdatert

Mye er blitt sagt og skrevet om de luftige norske planene om å bli en internasjonal stormakt innen grønn datasenterdrift.

Ja ... kanskje har de såkalte "Powerpoint-planene" vært preget av gigantomani og overdreven fokus på bombesikkerhet og EMP-sikring. Og kanskje har vi her i landet undervurdert verdien av å starte i det små, eller rettere sagt, å allerede være i drift når vi står på stands i utlandet og lokker storkunder.

Men la oss heller starte med noen fakta om de to mest kjente norske datasenter-nederlagene:

1) Da Facebook valgte Luleå foran Rjukan, var svenskene villige til å spytte inn over 100 millioner i utilslørt statsstøtte til oppstart – for et multinasjonalt milliardkonsern.

2) Da CERN valgte Ungarn, lå ikke ett, men fire (!) norske prosjekter halsende like bak i anbudsprosessen, hårfint over ungarerne i kostnader.

Vi kan lære av ett av disse nederlagene. Det siste. Heller enn å skrike om hundrevis av millioner fra Staten, bør vi snakke om hva vi mangler i Norge kontra Sverige. Det er et nasjonalt fiberstamnett.

Da Norge tapte CERN, lå nettverkskostnadene i snitt fem ganger høyere enn konkurrentene, og ble helt klart utslagsgivende.

I Sverige sikrer fiberstamnettet noenlunde lik nettverkskostnad over hele landet. I Norge må fjerntliggende norske datasenteraktører (og det er gjerne i distriktene kraftressursene ligger) kjempe seg gjennom et utall offentlige og private fiberaktører for å kunne gi kundene et presist anbud med nettverkskostnader.

Denne uka får Rennesøy-prosjektet plass her i Computerworld, men det rokker ikke ved helhetsinntrykket: "Storkunden ligger like rundt hjørnet" er i ferd med å bli en forslitt frase.

Kanskje bør man heller ikke støtte datasenternæringen like aktivt som i Sverige.

Men ved å tenke nasjonalt og helhetlig rundt norsk fiberinfrastruktur, kan vi høste de positive effektene det gir i seg selv – og samtidig få svar på om de norske datasentrene noensinne hadde det i seg å forlate Powerpoint-stadiet.

Det handler om i det minste å få en sjanse.