Statlig eierskap i Telenor

Telenor rapporterte denne uken regnskapstallene for 2009. Det var utvilsomt positiv lesning. Teleselskapet omsatte i fjor for hele 97,7 milliarder kroner, en oppgang på to prosent sammenlignet med 2008. Det er mer enn akseptabelt i det som har vært den største økonomiske lavkonjunkturen på mange tiår. Særlig når resultatet blir på solide 13,3 milliarder kroner - selv om det er en liten nedgang fra 15,7 milliarder i 2008.

Telenor har gått en lang vei siden selskapet fikk sitt nye navn i 1995 og siden børsnoteringen i 2000. I Norden kniver Telenor med Teliasonera om å være den største operatøren og internasjonalt har ekspansjonen vært stor - blant annet med inntreden i flere land i Asia - samt store eierinteresser i Russland. Totalt har selskapet nå 46.000 ansatte i 14 land og er med det blant de største teleselskapene i verden.

Ledelsen i Telenor har de siste ti årene gjort en solid jobb, ingen tvil om det. Det skal likevel ikke glemmes at selskapet fikk mye gratis da det ble privatisert på 90-tallet. Til tross for politiske intensjoner om frislipp av teletjenester beholdt Telenor eierskapet til infrastrukturen. Andre som ville tilby fasttelefoni eller internett måtte dermed rette seg etter Telenors prising for bruk av kobberet. Dette ga store inntekter som muliggjorde den sterke ekspansjonen. Ideelt sett burde infrastrukturen den gang vært skilt ut som et eget selskap, og slik skape like konkurransevilkår for de ulike teleaktørene. Slik ble det ikke, noe aksjonærene i Telenor kan være glade for. Men rettferdig var det ikke.

Statens store eierskap i Telenor (til sammen 58 prosent) har nok medvirket til en viss motvilje til å legge til rette for rettferdig konkurranse. Det er snakk om mange arbeidsplasser og til en viss grad store inntekter. Utbyttet for 2009 blir på 2,4 milliarder kroner. Det kommer jo godt med. Det er likevel på tide å diskutere statens eierskap i Telenor. Det er tvilsomt om televirksomhet er et offentlig anliggende. Særlig når Telenor så åpenbart ikke er i markedet for å ta samfunnsmessig ansvar, men for å tjene penger. Det viser en lang historie med trenering av ny teknologi - for å kunne melke markedet med gammel teknologi - og ikke minst selskapets målrettede nedbygging av forskningsvirksomheten. Det er ikke noe galt i det, men staten trenger ikke være en tilrettelegger for dette.