Det umuliges kunst

Det umuliges kunst

Det umuliges kunst handler om å nedkjempe oppfatningen: Vi kan ikke gjøre det, fordi... Det gjelder myndigheter, virksomheter og personer.
Politikk er det muliges kunst. Innovasjon er det umuliges kunst. "Fordi", er den store snublestenen.

Mange innovasjoner skyldes personer og omgivelser som ikke kjenner "fordi", fordi de ikke har noe å forsvare. Da er det mulig å være kreativ. Da er det mulig å overvinne det umulige.

Det mangler ikke på gode ideer, men på gjennomføringsevnen. De fleste ledere jobber med å forsvare dagens utvikling, heller enn å tilrettelegge for innovasjon.

De store teleleverandørene er typiske eksempler. I øyeblikket jobber de tettere med myndighetene for å få bedre rammebetingelser i motytelse for bedre tjenester, eksempelvis bredbånd til alle.

Fremtidsforskeren Dr. Patrick Dixon fremhever at følelser driver utviklingen. Ingen administrerende direktør står opp hver morgen og sier med glød: Dette gjør jeg for å øke aksjekursen.

I en storstilt undersøkelse konsulentfirmaet A. T. Kearney har gjennomført, fremhever administrerende direktører i amerikanske teknologibedrifter at de forstår behovet for å drive innovasjon.

Dessverre konsentrerer de seg for mye om å forbedre eksisterende produkter og tjenester. Grunnen er organisasjonen som reflekterer produktene eller tjenestene.

Virksomhetens rykte og suksess vil være avhengig av å kunne forsvare tidligere beslutninger på et fremtidig tidspunkt hvor regler og oppfatning har forandret seg. Dette har både Statoil og Sintef fått erfare.

Innovasjon er spenningsfeltet mellom oppfinnelse og innsikt. Uten oppfinnelse ingen innovasjon. Uten innsikt ingen innovasjon. Det hjelper lite med en oppfinnelse hvis man ikke vet å utnytte den.

Oppfinnelser krever forskning og utvikling. Forskning krever midler. Midler er mangelvare, både fra myndighetene og fra virksomhetene. Skattefunn som skal stimulere til økt innovasjon, har en rekke krav som frustrerer mer enn stimulerer.

De virksomhetene som er med på ordningen, driver mer utvikling enn forskning. Utvikling bidrar til nåværende inntjening. Forskning skal stimulere til fremtidig.

Politikerne er helt enige. Forskning skal stimuleres. Tre prosent av brutto nasjonalprodukt er målet. Tre prosent er like sannsynlig som at taket på hjemme-pc-ordningen tredobles til 30.000 kroner.

Forskning er ikke veldig inflasjonsdrivende. Vi har råd til å stimulere forskningen, men vi gjør det ikke. Både danske og svenske politikere forstår. De bevilger betydelig mer enn norske politikere.

Fremtidens forskning er avhengig av beregningsvitenskap. Det krever infrastruktur, matematisk forståelse og anvendelsesområder. Infrastrukturen for offentlig forskning er svak.

Tallknusere trengs sammen med programmeringskompetanse. I øyeblikket er våre tallknusere undermåls. Håpet er at NTNU får en maskin som kvalifiserer blant de hundre største i verden.

Listen over de fem hundre største datamaskinene er tåpelig. Navnløse bedrifter har en kapasitet som er ti ganger kraftigere enn Norges kraftigste maskin. Det tyder på at beregningskapasitet har blitt rimelig.

Maskinklynger med X86-prosessorer er rimelige. Det gir håp om nye bruksområder.

Simulering bidrar til å forstå prosesser hvor eksperimenter er umulig å gjennomføre. Flyt av olje og gass i reservoarer er et typisk eksempel.

Skal vi få til innovasjon, er infrastrukturen en forutsetning. Skal vi få resultater, er miljø og en veldefinert utviklingsprosess med et belønningssystem nødvendig. Det som skapes er avhengig av programvare, innovasjonens poesi.

Accenture forstår. Et nettverk av ansatte, tidligere ansatte, forskningsmiljøer og virksomheter legger grunnlaget for innovasjonsmiljøet og prosessen. Erfaring, teknologi og programvare sørger for kundenes utfordringer.

Det må være rom for å feile, men feilene må oppdages og korrigeres tidligst mulig, før utviklingen skaper røde fjes.

Det må fylkeskommunene Buskerud, Telemark og Vestfold være inneforstått med når de skal satse på programvaren Asterisk som grunnlag for rimelig ip-telefoni.