- Utenlandske eiere ødela for norsk telekom-suksess

- Utenlandske eiere ødela for norsk telekom-suksess

Norge har som kjent ikke noe Nokia eller Ericsson. En fersk doktorgrad forklarer hvorfor.

Den norske telekommunikasjonsindustrien var dominert av utenlandskeide selskaper. Det er en av hovedårsakene til at Norge ikke har et Nokia, og at industrien nærmest er utradert i dag.

Det hevder BI-forsker Sverre A. Christensen som i dag disputerer for sin doktorgrad ved (Dr. Oecon) ved Handelshøyskolen BI.

Norden har spilt en ledende rolle i utviklingen av den internasjonale telekommunikasjonsindustrien, og norske forskere bidro i stor grad til utviklignen av GSM-teknologien. Men det var som kjent svensker og finner som bygde kommeriselle suksesser av forskningen.

I Norge er den tradisjonelle telekommunikasjonsindustrien nå på det nærmeste utradert, og tusenvis av arbeidsplasser har gått tapt. Til gjengjeld har vi fått Telenor, som en offensiv internasjonal tjenesteleverandør.

Vekst og fall

Forsker Sverre A. Christensen ved Handelshøyhøyskolen BI har i sitt doktorgradsarbeide studert den norske telekomindustriens vekst og fall ("Switching Relations. The rise and fall of the Norwegian Telecom Industry"), der han påviser hvordan digitaliseringen og liberaliseringen av telekommunikasjonsindustrien førte til at den utenlandsdominerte norske industrien praktisk talt forsvant i løpet av 1980- og 1990-tallet.

BI-forskeren mener at han gjennom sitt doktorgradsarbeide langt på vei kan forklare hvorfor Norge ikke har et Nokia.

Oljen i Nordsjøen tok mye ressurser og oppmerksomhet. Samtidig var den norske telekomindustrien utenlandskeid: Standard Telefon og Kabelfabrik (STK) av International Telephone and Telegraph, og Elektrisk Bureau (EB) av L.M. Ericsson.

Manglet styrke

Televerket og norske industripolitikere manglet altså et sterkt norsk selskap å satse på. Dermed ble det ikke utviklet digitale telefonsentraler i Norge. Ifølge Christensen var det en avgjørende forutsetning for Nokias vekst at selskapet utviklet digitale telefonsentraler.

- Televerket ønsket ikke en norsk digital telefonsentral, de hadde dårlige erfaringer med særnorske sentraler fra STK fra 1950-tallet. Televerket erfarte at selv om STK og EB avsatte betydelige ressurser til FoU, opptrådte de alltid mer som små utenlandske datterselskaper enn som store norske høyteknologibedrifter, fremholder Christensen.

Misnøye

I løpet av 1970-tallet var Televerket mer og mer misfornøyd med datterselskapenes lave kompetanse og høye priser, og opprettet i stedet direkte kontakt med et av STKs utenlandske morselskaper.

Gjennom denne kontakten utviklet Televerket betydelig kompetanse.

- Televerket var verdensledende med å digitalisere telenettet og liberalisere sine innkjøpsrutiner. Etaten var et ledestjerne i europeisk sammenheng når det gjaldt digitalisering og liberalisering, hevder Christensen, som peker på at dette bryter med en rådende oppfatning om at Televerket som et skrekkeksempel på et statstungt byråkrati.

Avviste invitasjon

Før anbudet for den store kontrakten for leveranser av digitale telefonsentraler ble lagt ut i 1982, ble STK og EB invitert til å danne et norsk telekomselskap. Begge var mer opptatt av sine morselskapers interesser, og avviste det.

Fra dette tidspunkt valgte Televerket kun å fokusere på pris og kvalitet ved sine innkjøp, ikke på leverandørenes industriutvikling og arbeidsplasser.

- Dette er en vesentlig årsak til at Norge ikke har en telekommunikasjonsindustri av betydning i dag, men i stedet en operatør av internasjonalt format, fremholder Sverre A. Christensen.

Sverre A. Christensen er utdannet cand. philol ved Universitetet i Oslo. Han har gjennomført sitt doktorgradsarbeide ved Institutt for innovasjon og økonomisk organisering ved Handelshøyskolen BI. Christensen jobber i dag som forsker ved instituttet, og er tilknyttet BIs senter for næringslivshistorie.