GROBUNN: I et samarbeid, kan en av partene ofte mene at han eller hun har større rett til kommersialisering, for å ha bidratt mer til samarbeidet. Det ligger i dagen at dette kan utgjøre grobunn for tvist. (Foto: Istock)

Utvikling av programvare: Hvem får rettighetene?

IT-JUSS: Det slurves ofte når det skal utformes it-kontrakter. Det kan skape store utfordringer i etterkant.

Publisert Sist oppdatert

Kontrakter om utvikling og utnyttelse av programvare utgjør en stadig viktigere del av en virksomhets avtaleportefølje. Ofte slurves det imidlertid med utformingen av de mest sentrale bestemmelsene, nemlig de som anviser hvilke rettigheter som skal tilkomme partene. Dette kan bli en utfordring når programvaren siden skal utnyttes.

Utvikling av programvare forekommer i ulike partsforhold. I en virksomhet hvor det utvikles programvare, vil det oftest bestå et arbeidsforhold hvor arbeidstaker utvikler programvare i henhold til en arbeidskontrakt. En person eller en virksomhet kan også inngå en enkeltstående oppdragskontrakt om å utvikle en spesifisert programvare for en annen virksomhet (oppdragsforhold). Personer og virksomheter kan også samarbeide om å utvikle programvare (samarbeidsavtaler). I alle konstellasjoner oppstår spørsmålet: hvilke rettigheter får partene til det som utvikles?  

 

Programvare er i norsk rett å anse som åndsverk. Åndsverkslovens klare utgangspunkt er at opphavsrettighetene tilfaller de fysiske personene som har utviklet verket. For arbeidsforhold gjelder det imidlertid en spesialregel: De økonomiske rettighetene til å utnytte programvare som er utviklet som en del av arbeidsforholdets oppgaver går over til arbeidsgiver. Dette volder sjelden problemer. Utelukket er det likevel ikke, særlig der hvor arbeidstaker mener at han har utviklet programvaren utenfor arbeidsforholdet. Da er man henvist til en nærmere vurdering, hvor sentrale momenter blant annet vil være arbeidsavtalens ordlyd, om programvaren er utviklet i eller utenfor arbeidstiden og om arbeidsgivers verktøy har blitt anvendt i utviklingen.

Med hensyn til oppdragsforhold og samarbeidsavtaler har man ingen uttrykkelig regel å falle tilbake på. Er kontraktsreguleringen sparsommelig eller helt uteblitt, kan det by på store utfordringer å fastslå hvordan partene skal kunne utnytte programvaren. I oppdragsforhold kan for eksempel oppdragstakeren hevde at han har rett til å utnytte programvaren utviklet for oppdragsgiveren også overfor tredjeparter. Dette kan være kritisk dersom oppdragsgiveren har gjort strategiske valg basert på eksklusiv utnyttelsesrett og/eller videreoverdragelsesrett. I et samarbeid, kan en av partene for eksempel mene at han har større rett til kommersialisering, fordi han har bidratt mer til samarbeidet. Det ligger i dagen at dette kan utgjøre grobunn for tvist.

 

I mangel av en uttrykkelig regulering er man henvist til en konkret helhetsvurdering av hele avtalerelasjonen mellom partene for å klarlegge hvilke rettigheter man har; en vurdering hvis utfall kan være uviss. Åndsverkslovens hovedregel er at en rett til videreoverdragelse (herunder kommersialisering) krever samtykke. For oppdragsforhold er det imidlertid uttrykt i juridisk teori at oppdragsgiver bør få slik rett som er nødvendig for at oppdraget skal nå sitt formål. Er det åpenbart at oppdragsgiver skulle utnytte programvaren kommersielt trekker det i retning av at oppdragsgiver har ment å erverve rett til å lisensiere programvaren. En lav pris for det som utvikles kan trekke i motsatt retning. I samarbeidsavtaler kan det ofte være naturlig å falle tilbake på en hovedregel om sameie der hvor partene har ytt like mye av «skapende innsats». Det viktig å være oppmerksom på at det ved sameie kreves samtykke fra de øvrige partene dersom man ønsker å utnytte programvaren kommersielt.

For både oppdragsforhold og samarbeidsavtaler gjelder at det ikke eksisterer klare kjøreregler for hva som gjelder i fravær av en uttrykkelig regulering. Partene bør derfor tenke grundig gjennom hvilke utnyttelsesrettigheter som er viktige - og la dette reflekteres i avtalen.