Nytt rammeverk for tilgjengeliggjøring og viderebruk av offentlige data

Loven setter klare rammer for hvordan dataene skal tilgjengeliggjøres, hvilke formater og standardvilkår som skal brukes, og når det offentlige har lov til å kreve betaling for delingen.

Datadeling- og dataforvaltningslov («dataforvaltningsloven») bygger på tre datadelingsinitiativer fra EU, herunder åpne-datadirektivet, dataforvaltningsforordningen og gjennomføringsforordning om datasett med høy verdi.

På noen punkter går det norske implementeringen lengre enn EU-regelverkene. Virkeområdet er utvidet til å gjelde alle offentlige foretak. Norge har også valgt å inkludere krav om publisering av metadata i en nasjonal datakatalog.

Denne artikkelen gir en oppsummering av noen av de viktigste bestemmelsene i den nye loven, men går ikke inn på alle detaljer, unntakene eller forhold som vil bli nærmere regulert i forskrift.

Formålet med loven

Formålet med loven er å legge til rette for og oppfordre til 1) viderebruk av data fra offentlig sektor, 2) forskning og innovasjon, 3) utvikling av produkter og tjenester og 4) fremme åpenhet i offentlig sektor gjennom forenklet tilgang til informasjon.

Fra innsyn til viderebruk av data

Tidligere har lovverket primært gitt grunnlag for innsyn i offentlige dokumenter gjennom offentleglova. Med dataforvaltningsloven gis det regler som pålegger offentlig sektor å dele data for ekstern bruk av andre, både privatpersoner, private virksomheter til andre offentlige foretak. Disse gis en rett til å «viderebruke» dataene til egne ikke-kommersielle og kommersielle formål innenfor rammene av loven.

Kravet om tilgang til data kan fremsettes både muntlig og skriftlig. Virksomheten som mottar kravet, plikter å vurdere dette konkret og treffe en avgjørelse uten ugrunnet opphold. Et eventuelt avslag må begrunnes og grunnlaget for avslaget må oppgis.

Hvem må tilgjengeliggjøre data?

Loven har et bredt virkeområde og forplikter store deler av offentlig sektor til å tilgjengeliggjøre data. Loven gjelder for offentlig sektor, blant annet staten, fylkeskommuner og kommuner, men også andre rettssubjekter som fatter enkeltvedtak eller gir forskrift. I tillegg omfattes selvstendige rettssubjekter som er omfattet av offentleglova, for eksempel interkommunale selskaper. Loven gjelder imidlertid ikke for offentlige virksomheter som driver næringsvirksomhet i direkte konkurranse med, eller på samme vilkår som, det private næringsliv.

Hvilke typer data er omfattet? 

Data er definert bredt. Med data siktes det til «enhver framstilling av handlinger, fakta eller informasjon og enhver sammenstilling av slike handlinger, fakta eller informasjon, også i form av lyd- eller bildeopptak eller audiovisuelle opptak».

Loven gjør imidlertid unntak for visse datasett som er samlet inn eller oppstått som følge av utøving av myndighets- eller forvaltningsoppgaver. Det samme gjelder data som kan være til skade for kritisk infrastruktur, fare for nasjonal sikkerhet eller ut fra forsvarshensyn kan unntas offentligheten. I tillegg skal offentlig sektor fortsatt bevare taushet om noens personlige forhold og om forretningshemmeligheter.

Eksempler på data som kan gjøres allment tilgjengelig er statistiske opplysninger om befolkning, økonomi og miljø, geodata som kart og eiendomsgrenser, budsjetter til offentlige virksomheter og administrative data om organisering, budsjetter og tjenester i offentlig sektor.

Bruk og begrensninger

Bruksretten til dataene som er tilgjengeliggjort er i utgangspunktet vidt og dekker ethvert formål.

Dataene kan likevel ikke brukes dersom annen lovgivning eller retten til en tredjepart er til hinder for dette. Beskyttelsesverdige opplysninger kan være forretningsopplysninger, personopplysninger, behandling av statistiske opplysninger eller tredjeparters immaterielle rettigheter. I tillegg vil lovpålagt taushetsplikt eller sikkerhetslovgivning medføre bruksbegrensninger.

Loven presiserer at offentlige organer ikke kan bruke databasevernet til å hindre eller avgrense tilgjengeliggjøring og viderebruk utover de begrensningene som følger direkte av dataforvaltningsloven.

Krav til format og tilgjengeliggjøring

Statiske data skal i utgangspunktet tilgjengeliggjøres i alle eksisterende formater og

språkversjoner, sammen med tilhørende metadata. Det digitale formatet skal være åpent, maskinleselig, gjenfinnbart, tilgjengelig og mulig å viderebruke og i overensstemmelse med etablerte åpne standarder, med mindre det ikke er mulig eller lite formålstjenlig.

For dynamiske data, data som oppdateres ofte eller i sanntid, skal tilgjengeliggjøring som hovedregel skje umiddelbart etter at dataene er samlet inn eller produsert, eksempelvis tilgjengeliggjøres via programmerbart grensesnitt (API) eller ved massenedlasting.

Enkelte datasett blir ansett som datasett med høy verdi etter EUs åpne-datadirektiv. De spesifikke datasettene vil bli angitt i forskrift.

Som hovedregel gratis

Dynamiske og statiske data skal i utgangspunktet tilgjengeliggjøres vederlagsfritt, med mindre det foreligger hjemmel i lov eller forskrift for betaling. Datasett med høy verdi skal alltid være gratis.

Dersom det foreligger hjemmel til å kreve betaling, kan betalingen bare dekke marginalkostnaden. Dette er kostnader som påløper ved å gjøre data tilgjengelige, som kostnader ved reproduksjon, utlevering og formidling av data, anonymisering av personopplysninger og tiltak for å beskytte kommersielt fortrolige opplysninger, med visse unntak. Biblioteker, museer og arkiver er underlagt egne regler for gebyrer.

Visse typer av digitale forskningsdata som er offentlig finansiert og gjort offentlig tilgjengelige, skal også kunne viderebrukes helt vederlagsfritt.

Standardlisenser og forbud mot enerett

Virksomheter som er underlagt loven kan bare stille vilkår for viderebruk som er angitt i en åpen standardlisens. Vilkårene må være objektive, ikke-diskriminerende, forholdsmessige og begrunnet i allmenne interesser. Loven forbyr også eksklusive enerettsavtaler om data, med mindre en slik avtale er strengt nødvendig for å levere en tjeneste i allmennhetens interesse.

Ny nasjonal datakatalog

Loven innfører også et nytt nasjonalt krav om at offentlig sektor skal publisere metadata om dataene de forvalter i en nasjonal datakatalog. Dette gjelder uavhengig av om dataene er beskyttet under annen lovgivning. Formålet er å synliggjøre hvilke data offentlig sektor faktisk besitter, slik at næringslivet, sivilsamfunnet og pressen enklere kan identifisere hvilke data de har mulighet til å be om.

Neste steg og ikrafttredelse

Loven er vedtatt og sanksjonert, men ikke trådt i kraft. De ulike bestemmelsene kan tre i kraft på ulike tidspunkter.