LEDER | Datasentre

.
KAN IKKE VÆRE HEMMELIG: Norske datasentre sluker fire ganger mer strøm i dag enn for fire år siden. Og mer skal det bli. Derfor er det helt nødvendig for samfunnsdebatten at det er åpenhet om hvilke tjenester norske datasenter huser.

Hemmelighold om datasentre er ammunisjon til kritikerne

Datasenterindustrien stritter imot åpenhet. Det er i seg selv problematisk, og bidrar heller ikke til saken.

Publisert

Mye taler for at vi bør ha en sterk datasenterindustri i Norge. Den kan bidra til verdiskapning i hele landet, styrke europeisk digital suverenitet i en urolig verden og sikre at kritisk infrastruktur står på norsk jord. I tillegg har Norge, med både et gunstig klima, masse plass og politisk stabilitet, forutsetninger mange andre land ikke har. Alt dette gjør det veldig rart at industrien selv gjør det så lett for dem som vil stanse utbyggingen.

Ifølge Elhub brukte norske datasentrene 3,14 TWh strøm i fjor. Det er nær en firedobling fra 2022. NVE anslår at forbruket kan nå 8 TWh i 2030, og rundt halvparten av den reserverte nettkapasiteten i Norge er satt av til datasentre. Når en næring ønsker å legge beslag på så store deler av fellesskapets kraft, er det ikke urimelig, akkurat, å spørre hva den skal brukes til.

 Det prøvde  forskere ved NTNU Samfunnsforskning på. Ifølge NRK ønsket de svar på hvor stor andel av regnekraften som går til helse og andre kritiske samfunnsfunksjoner, og hvor mye som går til det vi rett og slett må kalle underholdning. Svaret fra næringen var nei.

Interesseorganisasjonen Norsk Datasenterindustri (NDI) viser til sikkerhet og konkurransehensyn. Det er gyldige argumenter med hensyn til hvilke spesifikke tjenester og selskaper som driftes hvor, men absolutt ikke for å holde tilbake en grovinndeling av hvilke formål et datasenter tjener. En samlet oversikt over hvor mye kapasitet som går til offentlige tjenester, finans, KI og sosiale medier, avslører ikke hvor et enkelt system står fysisk.

Hemmelighold legger til rette for at kritikere får definere virkeligheten. Når industrien ikke vil dokumentere samfunnsnytte (eller unytte) blir bildet av datasentre som strømslukende haller for sosiale medier og kryptovaluta stående uimotsagt. Det er ammunisjon til dem som vil stramme inn.

Hemmeligholdet forsterker også inntrykket av en næring bestående av store globale selskaper med enorm pengemakt og begrenset vilje til å kvittere ut kritikk.

Hemmeligholdet forsterker også inntrykket av en næring bestående av store globale selskaper med enorm pengemakt og begrenset vilje til å kvittere ut kritikk. Når verken myndigheter, forskere eller lokalsamfunn får vite hva anleggene brukes til, ligger det nær å anta at beslutningene tas på hovedkontorer i utlandet. Dermed undergraves også argumentet om digital suverenitet, som egentlig er næringens sterkeste kort.

 Etter at  danske Energinet i mars stanset nye store nettilknytninger, vedtok Folketinget i Danmark en akuttplan for strømnettet. Datasentre som er knyttet til samfunnskritiske funksjoner som helse, forsvar og beredskap prioriteres. Andre datasentre havner bakerst i køen. Rødt vil innføre det samme i Norge, mens regjeringen heller vil ha en konsesjonsordning, som nå utredes.

Men uansett hvilken modell Norge velger, er spørsmålet det samme: Hvilke datasentre representerer reell samfunnsnytte? Det trenger norsk offentlighet et svar på.

NDI sier næringen er villig til å systematisere informasjonen i dialog med myndighetene. Men det fremstår både passivt og motvillig, og ender egentlig opp med å jobbe mot næringen. Derfor bør den spille med så åpne kort som mulig. Det øker sjansene for en stor og bærekraftig datasenterindustri i Norge.

Åpenhet er ingen trussel mot datasenternæringen. Det er forutsetningen for at den kan vokse.