Kalfsborst
Når Kristopher Schau etterligner en nederlandsk komiker med kneippbrød på føttene, ler nordmenn. Men for en nederlender er det hele bare trist.
I overgangen til 2000 var jeg i likhet med mange andre optimistisk til hva teknologi skulle bringe i det neste årtusen. Helt konkret trodde jeg at det skulle ta fem år, altså til 2005, før jeg kunne se nederlandsk tv her i landet på lik linje med norske, svenske, kinesiske eller sør-afrikanske programmer.
Optimismen fra noen år tilbake var basert på ideen at internett og tv er i ferd med å smelte sammen til en mediekanal som gir forbrukerne total valgfrihet. Teknologien ville gjøre det mulig å se på de kanalene vi ønsket, laste ned en vilkårlig film eller se på andre fotballkamper for oss som ikke er die hard rosenborgfans. Internettet har oppnådd dette. Bare noen år etter verdensveven oppsto var nesten alle aviser tilgjengelige på web. I dag er det mulig å lese hva som helst fra hele verden, stort sett uten at det koster leseren noe. En lokalavis har verdensomspennende utbredelse. Computerworlds norske webside har for eksempel lesere i Polen, Sveits, Australia, Belgia, Samoa og minst tyve andre land.
Mens internetts tilgjengelighet har utviklet seg enormt, har tv som medium stått nærmest stille. Etter UPCs "demokratiske" innsnevring av utvalget, til en grunnpakke tilpasset de amerikanske eierne, har europeiske kanaler som BBC World og Euronews forlatt norske stuer med kabel-tv. Utnyttelsen av digital teknologi for å tilgjengeliggjøre informasjon i tv-mediet, har vært skremmende dårlig.
Det har vært mye snakk om kampen mellom tv og pc. Vil pc-en være i stand til å overta tv-ens hegemoni i stua? Vil tv greie å digitalisere seg nok til å slå beinet under pc-produsentenes tv-drøm?
Enn så lenge er pc og tv uforenlige storheter. På den monopolistiske tv-fronten har kabeleierne et jerngrep som brukes til å sette kommersielle interesser foran valgfrihet. På internett har påvirker ikke linje-eierne innholdet, og tilgjengeligheten og interaktiviteten øker hver dag. Vi får bare håpe at det er internettets struktur som overføres til tv, og ikke omvendt.
Neste gang Kristopher Schau tar på seg kneippbrødene for å etterligne den anerkjente nederlandske komiker Wim Sonneveld, ler Norge, mens minst én nederlender gråter. Ikke fordi kulturarven latterliggjøres (Team Antonsen er knusende morsomt), men fordi det tredve år gamle klippet er det eneste som er igjen av drømmen om fritt informasjonsvalg på tv på lik linje med internett.
