Noen må pensjoneres

På åtti- og nittitallet ble det pensjonert mange datamaskiner. Med dem ble det pensjonert mange applikasjoner som var totalt avhengige av datamaskinenes programvaremiljø.

I forrige tiår ble det pensjonert mange datamaskiner, men nesten alle benyttet samme programvaremiljø. Pensjonerte maskiner ble erstattet, men for applikasjonene var de nye maskinene bare bedre.

Konsekvensen er at gamle applikasjoner regjerer fortsatt. Få tør gjøre noe med det.

Spørsmålet er om gamle applikasjoner er gode eller bare gamle? Spørsmålet er om de gamle applikasjonene har noen ansvarlige, noen som virker som fadder, noen som ikke kan klare seg uten? Spørsmålet er om virksomheten kan klare seg uten, hvis applikasjonen blir tatt bort?

Det er på tide å gjøre opp status. Firmaer trenger en oversikt. Store internasjonale konsern har opptil 10.000 applikasjoner de må forholde seg til. Det er ikke produktivitetsfremmende. Små firmaer har ikke mer enn 50. Veldig små firmaer har færre.

Det er Capgemini og Hewlett-Packards studie hos 100 it-direktører som viser den enorme variasjonen i antall applikasjoner. Dessverre synes det ikke som mange it-avdelinger tar inn over seg konsekvensen av alle applikasjonene.

I Norge har vi ingen kultur med å administrere verdier, det vil si gjenstander eller intellektuelle rettigheter som varemerker og patenter. Vi vet ikke hvor mange stoler vi har, heller ikke pc-er. Utstyret blir anskaffet, utgiftsført og er deretter bare praktiske hjelpemidler.

Spøkelset er lisensjegerne. Vi må betale lisenser for hver datamaskin. De færreste kan hevde at de betaler for det riktige antallet. Det kan like gjerne være for mye.

Hvis man ikke enkelt kan holde oversikt over alle applikasjonene, bør alle virksomheter anskaffe et porteføljeverktøy. Tilhengerne fremhever at ved å bruke et slikt verktøy kan virksomhetene realisere gevinster.

Oracles toppsjef Larry Ellison fremhever at applikasjoner ikke dør. Kunder av Visma bruker forretningsapplikasjoner som ikke lenger vedlikeholdes. Det er opp til ansvarshavende å administrere bruken.

Sannsynligvis klarer bedriften seg med applikasjonen slik den ble definert for ti år siden. I slike forhold benyttes ikke applikasjonen strategisk. Den er en nødvendighet, helt i tråd med Nicholas C. Carrs påstand om at it ikke har noen betydning.

Det passer bra sammen med analysefirmaet Gartners idé om modenhet. Bedrifter som bruker enkle applikasjoner for administrasjon av betalingsdokumenter, ligger på nivå én, av fem. De fleste norske virksomheter ligger på nivå to som muliggjør effektiv bruk av applikasjoner, og nivå tre hvor it-avdelingen er en partner for nye initiativ.

Kanskje noen få tenderer mot nivå fire hvor virksomheten skal utnytte it for å være forskjellig fra sine konkurrenter. På dette nivået har virksomheten gjendrevet Nicholas C. Carrs påstand om at it ikke har noen betydning.

Utfordringen er at selv de mest avanserte norske virksomhetene har applikasjoner som tilhører de forskjellige modenhetsnivåene. Derfor bør applikasjoner kategoriseres etter nivå. De som ikke bidrar vesentlig bør vurderes for pensjonering.

Egenutviklete applikasjoner er for de store og det offentlige med spesielle behov. For 30 år siden hevdet alle virksomheter at de hadde spesielle behov. På nittitallet kom SAP som med sitt forretningssystem R3 og tilpasning via parametere i tabeller, tok seg av spesielle behov. Raskt oppdaget store firmaer de økonomiske konsekvensene av behovene.

Men forretningsapplikasjoner er lokale, tilpasset det enkelte lands kultur. Derfor er det få kjente applikasjonsleverandører for mellomstore og små bedrifter.

I løpet av de neste tre årene blir forutsetningene for mange norske applikasjoner endret. Datasentre i nettskyen, nye brukerverktøy og programvareteknologi medfører krav til pensjonering av eldre applikasjoner.

Fagfolk hevder at det tar ti år å utvikle en moden forretningsapplikasjon. I løpet av den perioden må applikasjonen ha oppnådd kritisk masse hvor nysalg og oppgraderingslisenser betaler for forbedringene, tilpasning til offentlige krav og tekniske forbedringer. Applikasjoner som ikke får nok innsats, må enten fryses hvor kunden betaler for tilpasninger, eller tvangspensjoneres.