Hvorfor går det galt?

Dessverre finnes det ikke en forklaring på hvorfor det ofte går galt. Men noen variable synes å gå igjen. It er viktig i offentlig sektor, og det kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer. Derfor må vi lære av feilene. Jeg var selv på høring i Kontrollkomiteen i forrige uke og fikk spørsmål om Riksrevisjonens rapport om problemene med meldingsutveksling i helsesektoren.

Noe av det som etter min mening har gått galt her er at fokus har vært feil. Isteden for å være opptatt av målet, har man blitt alt for opptatt av prosess. Når man mister målet av syne er det lett å rote seg bort – også i store og komplekse it-løsninger. It skal i hovedsak forenkle og forbedre prosesser, men samtidig er det komplekse prosesser som ligger bak. I den konkrete saken om meldingsutveksling i helsesektoren er det også mye å lære av hvorfor deler av prosessen har gått galt. Det er slettes ikke teknologien som har feilet i dette prosjektet, men implementeringen av det. Og dette går igjen i mange offentlige prosjekter. Man er ikke hard nok i klypa. Man lar for mange aktører få bestemme hvordan prosessen skal gjennomføres. Dette blir særlig komplisert når man har med flere ulike etatsnivåer som stat, kommune og fylkeskommune å gjøre. Skal slike prosesser lykkes må det beinhard styring til. Den som ikke vil den skal.

I den konkrete saken som ble hørt i Kontrollkomiteen var det ganske interessant å se at pisk virker. Fastlegene fikk smake pisken, de fikk melding om at de ikke fikk oppgjør fra NAV om systemet ikke ble benyttet. Det sikret full oppslutning. Selvsagt var det et meget sterkt incitament for å ta løsningen i bruk når den var knyttet direkte opp mot legenes ”egen lommebok.”

Synderen i dette tilfellet har vært de regionale helseforetakene. De har ikke gjort det de skulle. De har ikke fulgt opp tildelingsbrevet og brukt ressurser på andre sårt tiltrengte oppgaver. Når jeg gav uttrykk for at prosess ble viktigere enn mål, så illustreres det veldig godt ved at man kjørte i gang et stort og komplekst prosjekt, som også ble satt i drift, men ”glemte” noe så elementært som å ha et adresseregister klart når startskuddet gikk. Det blir som om man kjøpte inn ti tusener av telefakser før noen hadde et faxnummer.

En annen vond historie som endelig har funnet sin løsning, er når man skulle slå sammen de tre sykehusene i Oslo-regionen. Til tross for svært mange advarsler – også fra it-leverandørene – så gikk man for en løsning hvor man skulle sy sammen de tre ulike systemene som sykehusene hadde. Etter mye strev og 160 millioner kroner måtte man kaste kortene å begynne på nytt.

Man mistet mye tid, pasientsikkerheten ble trolig svekket og stramme budsjetter ble enda strammere når 160 millioner kroner flakset ut av vinduet. Hva manglet og hvorfor gikk det galt med dette prosjektet? Jo, det manglet en sterk mann eller en sterk kvinne som skulle ha skjært igjennom og sagt at minste felles multiplum ikke er godt nok. "Nå har vi lyttet til alle interesserte, og nå bestemmer vi at vi implementerer et nytt system. Slik blir det. Takk for alle gode innspill". ” Nu kjör vi”, som de ville sagt i Sverige.

Digital postkasse er en av de viktigste driverne for å lykkes med digitaliseringen av offentlig sektor, og muliggjør en mer tilgjengelig og oversiktlig kommunikasjon mellom offentlig sektor, innbyggere og næringsliv. Samtidig ser vi at flere offentlige aktører ikke følger de beslutninger politikerne har tatt om en felles digital postkasse, og etablerer egne konkurrerende løsninger. Det er her problemet ligger. Vi savner muligheten til at statsråden kunne befale at dette er løsningen. Avvik tolereres ikke.

Nå ser alt ut til at posten du får fra Skatteetaten kommer i en annen løsning enn Jan Tore Sanners digitale postkasse til innbyggerne, fordi etaten er fritatt fra felleskassen. Kommunal post kommer i egen løsning, helsepost i en tredje og informasjon fra Lånekassen i en fjerde. Dette betyr forvirring blant brukerne og krav om at vi alle må være superbrukere på offentlig forvaltning, og gir hverken forenklingseffekt eller mindre sløsing av skattekroner. Dette er manglende forståelse for brukernes behov og dårlig bruk av offentlige penger. Dette kan skje i Norge fordi alle etater og forvaltningsnivå i prinsippet har digital selvråderett. Det er ikke Sanner det er noe galt med, han vil, men har ikke nok makt.

Et annet problem som går igjen i Norge er syndromet med at vi er så spesielle. Vi skal helst utvikle alt fra grunnen av. Vi skal helst sy nye løsninger sammen med gamle løsninger. Da blir det komplisert og sjansen for å feile mangedobles. Det er på tide å tenke større. Tiden er overmoden for skytjenester – også i offentlig sektor. Og vi bør lære av tidligere feil. Det bør innføres en havarikommisjon for it-prosjekter som går galt. Nå gjentar vi de samme feilene gang etter gang. Selv rike Norge har hverken tid eller råd til ikke å lære av egne feil.

Per Morten Hoff er generalsekretær i Ikt-Norge.