Linux blir snart voksen

Jeg husker mitt første møte med Linux. Linux var sju år, jeg var 15-16. Jeg hadde hørt Linux var kul, og ville bli kompis med ham. Slik ble det ikke.

Jeg hadde allerede kjent Microsoft Dos i rundt ti år, kjente Dos like godt som min egen baklomme. Var ikke ukomfortabel med å bruke kommandolinje. Jeg hadde også rukket å bli bestis med Windows, som i sin 98-utgave spilte godt på lag med Dos og dermed min tidligere opparbeidede kompetanse.

Jeg visste det fantes vindusbehandlere for Linux også, som på det tidspunktet hadde blitt et krav fra min side, og bestemte meg i 1999 for å gi fyren en sjanse. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort å bli kjent med Linux.

En demo-cd med Suse Linux på sin sjette versjon ble mitt første forsøk. Til tross for min i utgangspunktet positive innstilling, utviklet det seg til et forhold basert på krangling. Jeg husker ikke alle detaljene, men erindrer at det var et rent helvete å få det grafiske systemet, KDE i en eller annen tidlig utgave, opp og gå.

Her måtte konfigureres, og jeg måtte vite akkurat hva slags brikker og kort jeg hadde i pc-en for å få noe action. Dette var noe annet enn å fyre opp kommandoen ’win’ i Dos, slik det var de gangene jeg få år tilbake fyrte opp Windows 3.1. Jeg ga jo stort sett beng i hva slags kort som var inne i maskinen, bare den fungerte.

Det var ikke mye plug’n’play, men det gikk etter hvert, på et eller annet vis. Da var det duket for neste utfordring, lydkortet mitt fungerte ikke. Jeg mente det var en Soundblaster-variant og skjønte på et eller annet tidspunkt at jeg måtte redigere den mektige kjernen.

Jeg hadde ingen nære venner som eksperimenterte med Linux, og sånn sett intet sted å søke råd. Jeg hadde noen perifere bekjente, men disse var travle med sitt og hadde lite tid til å hjelpe. Så det ble RTFM.

’make menuconfig’ skrev jeg, og ble stilt overfor et mylder av alternativer jeg ikke ante hva innebar. Blant lydkortalternativer var det sikkert 20 ulike typer brikker bestående av tall og bokstaver. Min første tanke var å huke av på absolutt alt i menuconfig, for å være sikker.

Jeg erindrer at dette ikke ble noen suksess. Jeg husker med sikkerhet at jeg aldri fikk lydkortet på den maskinen til å fungere.

Etter hvert ble jeg mer kjent med kjernen, og klarte både ’make dep; make clean’, ’make bzImage’ og påfølgende Lilo-konfigurering. Men totalt sett ble det rett og slett for komplisert for meg. Jeg er kanskje nerd – men på langt nær noen supernerd med full innsikt i og kunnskap om absolutt alt.

Dessuten var jeg en ung mann oppfostret på Dos og Windows, og selv om jeg kunne lage morsomme lyder og bilder i Qbasic, hadde jeg ikke vokst opp med Commodore 64 og annen maskinvare, og kunne på ingen måte andre språk enn Basic, avansert .bat-scripting og Html.

Det ble tilbake til Windows og Dos, etter hvert Windows XP. Noen fåtalls nye forsøk ga jeg Linux nå og da for desktop-bruk på eldre maskiner – jeg hadde hørt at Linux var gjev mot utdatert maskinvare - (slik som mine feiende flotte Portege 7010 og 7020, som ikke hadde nubbsjans til å dra XP), men det gikk alltid i stå før eller siden.

Jeg fikk litt bedre relasjon til Linux da jeg satte opp flere servere hjemme, i håp om å heve eget kompetansenivå (på den tiden var jeg bombesikker på at jeg skulle havne på teknisk side i it-bransjen). Her var både Apache, FTP, DHCP-server, Mysql og intern DNS-server på plass, og jeg klarte sågar å sette disker i RAID. Eksperimenterte til og med med LTSP (dog uten nevneverdig suksess). Det var moro. 'apt-get update all'. Genialt!

Men selv om jeg gjerne hyppig SSH-et fra gutterommet på loftet og ned til serverne i kjelleren for å sjekke loggen eller bruke IRSSI, var det en realitet at jeg og Linux ikke kunne være desktop-venner.

Nå begynner dette å bli noen år siden. Og mye har skjedd da. Linux har vokst seg forbi den ultrakompliserte trassalderen hvor RTFM og ’man’ måtte til for at nybegynnere skulle klare å bruke herligheten. Tilskudd som Skolelinux, Ubuntu, Kubuntu, Xubuntu og andre varianter gjør ting mye, mye enklere enn rundt år 2000. Selv om enkelte distribusjoner fortsatt har en lang vei å gå.

Hadde det ikke vært for min forkjærlighet for Photoshop, som jeg riktignok en gang i tiden har klart å kjøre i Wine – da vel å merke i versjon CS2, kunne jeg vært villig til å gi det en ny sjanse i dag. Gimp har jeg aldri blitt kompis med, men et nytt web-prosjekt virker veldig lovende, gratis-appen Pixlr.com er ikke langt fra å kunne oppnå full konkurransedyktighet mot Adobes stivprisede pakke.

Linux er 20 og begynner å vokse seg til å bli en smellvakker småvoksen skikkelse, som stadig flere ser verdien av. Man trenger ikke nødvendigvis lenger være supernerd eller ha en doktorgrad i rakettvitenskap for å forstå seg på ham, samtidig som Linux ikke er gjort fordummende for dem som faktisk vil tweake systemet selv. Kjernen fungerer i all hovedsak rett ut av boksen, selv om jeg kjenner enkelte som likevel insisterer på å kompilere en skreddersydd variant hver gang en ny versjon slippes.

Jeg tror Linux kommer til å få det bra i 20-åra, Linux kommer til å vokse videre. I det Linux fyller tredve, ser jeg slettes ikke bort fra at Linux kan ha spist betydelige markedsandeler Fra Windows-leiren. Det store spørsmålet er hvilke distroer som vinner folkets hjerter. *buntu-variantene gir store forhåpninger, de er på rett vei.

Mitt forhold til Linux dags dato? Android. Også har jeg Damn Small Linux installert som virtuell maskin. Så tar vi en liten dans for gamle dagers skyld av og til etter lunsjen. Men jeg utelukker altså ikke et stabilt forhold om 5-10 år.

Gratulerer med dagen!