Multimedia i endring

Multimedia i endring

Aktørene på markedet er mange, iTunes, Spotify, WiMP og YouTube, for å nevne noen. Aner vi en fremtidig felles medieplattform i det fjerne?

Weben har revolusjonert bruken av Internett, men det økende fokuset på multimedia har lenge vært forbeholdt egne mediespillere og innpluggingsmoduler i webleseren. Websidene har tradisjonelt bestått av tekst ispedd grafikk og bilder. Etter hvert som weben tar over som dominerende plattform på Internett, ser også web og multimedia ut til å kunne smelte mer sammen.

Websidene formateres ved hjelp av HTML som standardiseres av World Wide Web Consortium (W3C). Etter at det generelle markeringsspråket XML har slått gjennom, har organisasjonen gjort iherdige forsøk på å få websamfunnet til å gå over til en XML-basert utgave av HTML kalt XHTML. Men denne tilnærmingen har ikke fått den nødvendige oppslutningen blant utviklerne, og W3C ser nå ut til å foretrekke en oppdatering av HTML (til HTML5) fremfor en oppdatering av XHTML (til XHTML2).

HTML5 som er under standardisering, ser ut til å kunne legge grunnlaget for en komplett multimedieweb uten innpluggingsmoduler som Adobe Flash, Microsoft Silverlight eller Sun JavaFX. HTML5 inneholder spesifikasjoner for vektorgrafikk SVG (Scalable Vector Graphics) som kan brukes til å generere animasjoner, og de nye webelementene

Det gjenstår imidlertid å se hvor vellykket dette blir. Er det mulig å få Mozilla Firefox, Microsoft Internet Explorer, Apple Safari, Google Chrome og Opera Software til å spille på lag? Kan vi se for oss en fremtid uten separate mediespillere som RealNetworks RealPlayer, Microsofts MediaPlayer, Apples QuickTime (som brukes i iTunes) og Adobes FlashPlayer (som brukes av YouTube)?

Multimediekoding

Det er imidlertid ikke nok å være enige om webelementer for audio og video, man må også være enige om hvilke kodeker som skal brukes. I de senere årene har det vært økt fokus på det åpne medierammeverket fra organisasjonen Xiph.Org Foundation. Sentralt i deres arbeid er selve filformatet Ogg samt flere åpen kildekode-baserte kodeker for audio og video. I Ogg-familien finner vi audiokodeken Vorbis og videokodeken Theora. Også den tapsfrie audiokodeken FLAC er lagt inn blant Oggs repertoar.

Det andre alternativet når det gjelder standardiserte kodeker, er MPEG-familien. Her finner vi MPEG-2 som brukes for video-DVD og digital-tv (DVB) og MPEG-4 som brukes for Blu-ray og nyere versjoner av digital-tv (som for eksempel brukes i de norske bakkenettet). Koding av film innebærer naturlig nok koding av både lyd og levende bilde, slik at MPEG også inneholder audiokodeker.

Her kan det fort bli litt kaos med alle forkortelsene, men velkjente MP3 (og MP2 og MP1) er lydkodeker for MPEG-2. Videre har vi fått enda bedre lyd- og videokodeker med MPEG-4, henholdsvis AAC (Advanced Audio Codec) og AVC (Advanced Video Codec). Den siste er også kjent som ITUs H.264.

Og hva så med MP4 som man ofte hører nevnt? Her kan forvirringen bli enda større, men MP4 er ikke av samme «natur» som MP3. MP4 er filformatet til MPEG-4, dette inneholder ofte AAC-kodet audio og eventuelt AVC-kodet video. (Man kan i denne forbindelse også undre seg, hva er filformatet til MP3-kodet audio? Dette er dette som kalles MPEG-TS, MPEG Transport Stream.)

Hvilke mediekodeker som blir toneangivende i fremtiden er vanskelig å forutsi. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har helgardert mellom Ogg- og MPEG-familiene. Arbeidet innen W3C med å få på plass enighet om HTML5 har en pågående diskusjon om disse to, og argumentasjonen går på patentenes betydning for kodekene. Et annet spørsmål er hvor stor markedsandel de proprietære kodekene RealMedia og Windows Media vil kunne opprettholde.

Les om: