Ingen av-knapp på delingsøkonomien - heldigvis

Nye og bedre løsninger omfavnes ofte raskt av brukerne. I en perfekt verden ville det vært både starten og slutten på historien.

Dessverre møter viktige nyvinninger ofte massiv motstand. Denne vinteren har flere av aktørene i delingsøkonomien blitt tildelt samme rolle som spinnemaskinen "Spinning Jenny" som på 1800-tallet ble angrepet med tresko.

Kritikerne bygger argumentasjonen over samme lest hver gang: delingsøkonomien utgjør ikke noe nytt, seiler under falskt flagg og handler kun om å unndra seg spillereglene i velferdssamfunnet. Og til slutt triumferende: Det er ikke "deling" når noen tar seg betalt.

Selvsagt er det deling. Kjernen i de digitale modellene er at flere bruker samme ressurs. Ressursen deles og informasjonen om tilgjengelighet deles. Den semantiske diskusjonen om hva fenomenet bør eller ikke bør kalles, bringer oss ikke videre. Det hadde derimot en diskusjon om bærekraft og gjenbruk som er sentralt i delingsøkonomien, men det aspektet har kritikerne valgt å se bort fra.

Alle er enige om at delingsøkonomien utfordrer mange av dagens forretnings- og samfunnsmodeller. Altså er det en viktig drivkraft for samfunnsendring. Heldigvis har både finansminister Siv Jensen og skattedirektør Hans Christian Holte innsett dette. Jensen nedsatte for noen uker siden et eget delingsøkonomiutvalg, mens Holte har påpekt at digitale løsninger gir økte muligheter for gjennomsiktighet og skatteinnkreving. Dersom motstandernes hensikt er å motarbeide svart arbeid og skatteplanlegging, bør de omfavne delingsøkonomimodellene, ikke bekjempe dem.

Abelia har arrangert en rekke dialogmøter der norske og internasjonale delingsaktører har fått forklare sine forretningsmodeller og behov overfor norske myndigheter. De nye aktørene har utvist modenhet og har en "selvsagt-holdning" til å forholde seg til norske lover. Samtidig påpeker de at mye regelverk er utviklet i en tid der digitale forretningsmodeller var en umulighet. De har også foreslått enklere måter for innkreving av skatt, og inngått avtaler med forsikringsselskapene for å sikre verdier for sine brukere.

Denne viljen til å passe inn og forstå reglene, står i sterk kontrast til kritikernes manglende vilje til å forstå de nye aktørene. Nylig leste jeg følgende i et innlegg hos NRK Ytring: "At man bare trenger en egen bil for å kjøre taxi eller litt ekstra plass i leiligheten for å drive hotell, er heller ikke så veldig innovativt. Slik har verdens slumbefolkning drevet forretning siden 1800-tallet."

Kritikerne argumenterer for at delingsaktørene ikke representerer noe nytt, men samtidig utgjør dette en enorm trussel mot den norske samfunnsmodellen. Det er altså ikke nytt, men nytt nok. Og farlig.

Delingsøkonomiaktørene er neste generasjon av digitale plattformer som Finn.no, Google, Youtube og Facebook, som i sin tid var neste generasjon av andre samhandlingsteknologier – og slik kan vi spore utviklingen tilbake til analoge teknologier og steinalderen, for den saks skyld. Poenget er at dette er en naturlig utvikling, og noen ganger vil utviklingen ta et sprang som er stort nok til å utfordre måten vi har innrettet samfunnet på, hvordan vi lever og samhandler.

En vesentlig debatt om delingsøkonomien må derfor tuftes på hvordan de nye digitale plattformene forenkler både kommunikasjon, samhandling, handel og tjenesteyting. Deretter må vi se på hvordan de bidrar til innovasjon og bedre løsninger og hvordan Norge kan gripe de mulighetene for å utvikle nye bedrifter med globalt potensial. Samtidig må vi vurdere hvordan ulike næringer reguleres på best måte. Svaret kan ikke være at alt skal være slik det alltid har vært.

Det er ikke noe galt å føle usikkerhet i møtet med nye forretningsmodeller når ingen vet sikkert hvordan utviklingen blir. Men det finnes ingen av-knapp. Den letingen kan vi avblåse.