Uklare og urimelige statskontrakter

Statens standardavtaler for ikt-anskaffelser (SSA) gjennomgikk i 2008-2009 et omfattende harmoniserings- og kvalitetssikringarbeid. Difi hevder på sine hjemmesider at SSA etter høringsrunde, bearbeiding og ferdigstilling fremstår "som en mellomting mellom ensidig opprettede standardavtaler og omforente standardavtaler".

"Omforente avtaler" brukes som betegnelse på avtalestandarder som er fremforhandlet mellom representanter for henholdsvis leverandører (leverandørorganisasjoner) og bestillere (kundeorganisasjoner) innen en bransje.

Villedende

Det er etter min oppfatning villedende å kalle SSA en "mellomting". Det tilslører det faktum at avtalene først og fremst er utarbeidet for å ivareta Statens interesser som kunde og oppdragsgiver. Det er Staten ved Difi som har siste ord og som utøver et enevelde (riktignok "opplyst" gjennom høringsuttalelser) ved utformingen av kontraktene.

Dessverre inneholder kontraktene dessuten fortsatt bestemmelser som kan ha urimelige og uklare konsekvenser for leverandør som gir tilbud på en statlig anbudsinnbydelse der en SSA-kontrakt ligger til grunn. For eksempel er misligholdsvilkårene i avtalen generelt betydelig mer generøse overfor kunden med hensyn til kundens mislighold, enn overfor leverandøren når det er leverandøren som misligholder.

SSA inneholder videre en bestemmelse om hevingsoppgjør (punkt 14). Denne bestemmelsen gjelder både hvis avtalen heves av kunden på grunn av leverandørens mislighold, og hvis den heves av leverandøren på grunn av kundens mislighold.

Bestemmelsen i punkt 14 om hevingsoppgjøret er i utgangspunktet et utslag av det såkalte gjensidighetsprinsippet om at det ved heving av avtalen skal det skje en restitusjon av partenes ytelser.

Neppe

Leverandøren kan i henhold til erstatningsbestemmelsen i punkt 11.4 kreve erstatning for ethvert direkte tap som med rimelighet kan tilbakeføres til misligholdet, med mindre kunden godtgjør at misligholdet eller årsaken til misligholdet ikke skyldes kunden. Kravet om kompensasjon for direkte tap vil imidlertid ikke kunne omfatte tapt fortjeneste som jo er et indirekte tap. Med andre ord er bestemmelsen om hevingsoppgjøret (erstatningen) ubalansert til fordel for kunden. I verste fall vil leverandøren ikke kunne kreve kompensert arbeidsinnsats basert på de avtalte timepriser i avtalen, men må ta til takke med kompensasjon av lønnskostnader og andre overhead-kostnader knyttet til de benyttede ressurser.

Når kunden har misligholdt avtalen slik at det foreligger et vesentlig mislighold, kan en leverandør riktignok velge å fastholde kontrakten og kreve full betaling av vederlag med tillegg av renter, fremfor å heve avtalen og samtidig måtte betale tilbake mottatt vederlag. Det fremgår imidlertid av pkt 12.3 i avtalen at leverandøren ikke kan holde tilbake ytelser som følge av kundens mislighold, med mindre misligholdet er vesentlig og kunden skriftlig har erkjent misligholdet eller misligholdet er fastslått gjennom en av tvisteløsningsmekanismene i avtalen kapittel 16.

Kan ikke leverandøren reservere seg mot urimelighetene og uklarhetene i kontrakten?

Neppe, uten å bli avvist i henhold til reglene om offentlige anskaffelser. Men rimelig er det ikke!