IT-JUSS | Digital suverenitet
Digital suverenitet krever kompetanse og koster penger
Det snakkes mye om digital suverenitet – både i Norge og ellers i Europa. Digital suverenitet handler om kontroll og kan forstås som en stats evne til å unngå fremmed kontroll over statens digitale infrastruktur. Kjernen i diskusjonen er altså hvordan unngå – eller begrense – fremmed kontroll.
Den nasjonale digitale infrastrukturen er bygget av mange overlappende lag og kryssende flater av forskjellige teknologier.
Det er fristende å tenke seg en konstruksjon laget av Lego-klosser, mens det i realiteten er Lego, Brio, hjemmelagde elementer, en del lim, mye teip og litt tyggegummi. Konstruksjonen virker temmelig stabil, men realiteten er at den beveger seg litt, elementene passer ikke helt sammen og har en tendens til å feile over tid. Iblant utsettes hele greia for målrettet sabotasje.
Digital suverenitet handler altså om å sørge for at konstruksjonen skal forbli, fordi staten er avhengig av konstruksjonens funksjoner for å kunne opprettholde sine statlige oppgaver og ivareta sine statlige interesser.
Fremmed kontroll utfordrer suverenitet
I dag består store deler av denne konstruksjonen av komponenter levert og kontrollert av amerikanske leverandører. Enten det gjelder infrastrukturkomponenter som operativsystemer og databaser, plattformer eller brukerapplikasjoner, er det digitale Norge helt avhengig av eksterne leverandører på mange forskjellige lag i IT-arkitekturen.
Utfordringen med denne avhengigheten er enkel, men alvorlig. Den som kontrollerer IT, kontrollerer også prosessene.
Når vitale deler av statens konstruksjon kan styres utenfra, utgjør en slik fremmed kontroll en reell utfordring for nasjonal sikkerhet og beredskap. Det betyr ikke nødvendigvis at noen kan trykke på en knapp og alt sopper opp. Tvungne kostbare «oppgraderinger» og prisforenklinger som samtidig medfører at prisene går opp, er jo også en form for kontroll.
Digital suverenitet på en skala
Digital suverenitet er et spektrum, med forskjellige grader av kontroll langs en skala. Skalaen går fra å abonnere på tilgang til funksjonene i konstruksjonen «i skyen»til å produsere alt helt selv.
Behovet for kompetanse og kapital øker jo lenger ut til høyre man beveger seg. Flytter man infrastrukturen sin fra den såkalte skyen til et datasenter hvor man leier plass og får levert strøm og nett, må man ta kostnadene til å skaffe og drifte maskinparken, og ha – eller leie – kompetanse til å gjøre dette. Men da har man fått litt mer kontroll. Slik kan man ta for seg lag for lag i arkitekturen.
Kompetanse koster penger
Det fine med programvare er at det ikke krever kapital. Hvem som helst kan sette seg ned med en datamaskin, åpne opp en editor og sette i gang. Det kreves ikke noe ut over det å ha tilgang til en datamaskin.
Må man ikke skaffe lisenser til spesiell programvare? Nei, man kommer veldig langt med fri programvare, som lages av ildsjeler som ønsker å lære, eksperimentere, ha kontroll og som deler med andre, slik at også de kan lære, eksperimentere og ha kontroll.
Det fine med programvare er at det ikke krever kapital. Hvem som helst kan sette seg ned med en datamaskin, åpne opp en editor og sette i gang.
Det som begynner som en hobby kan – 20 år senere – være en kritisk komponent i den nasjonale digitale infrastrukturen. Takket være tilgangen til kildekode og rettigheter til å endre den, er det ikke noe fare for at konstruksjonen faller sammen hvis komponenten svikter, for da er det bare: «shut up and hack».
Det krever naturligvis kompetanse, og for at staten skal ha kompetansen, må staten betale en del for å få den, og så sørge for å opprettholde den.
