KOMMENTAR | Arild Haraldsen
Helsereformutvalget ser bakover, men burde tenke fremover
Utfordringene i helsesektoren løses ikke ved å ha den beste organisasjonsmodellen, men den største endringsevnen.
Helsereformutvalgets forslag ble gjenstand for flere debatter under årets EHIN-konferanse, blant annet i en samtale mellom tre tidligere helseministrene Bjarne Håkon Hanssen, Anne-Grethe Strøm-Erichsen og Ingvild Kjerkol, alle fra Arbeiderpartiet.
Å lese utvalgets rapport sa de, var som et gjensyn med problemstillinger som lå til grunn for den store sykehusreformen i 2001-2002. De tre tidligere helseministrene var derfor ikke synderlig imponert over utvalgets forslag. Har virkelig ikke verden endret seg på 25 år?
Om å møte fremtidens utfordringer med fortidens løsninger
Sykehusreformen i 2002 pekte på at pasientene opplevde å være «kasteballer» mellom de ulike nivåene i helsetjenesten, at fragmenterte tjenester og dårlig samordning skapte uklare ansvarsforhold, og at ressursene ikke utnyttes godt nok.
Akkurat det samme sier Helsereformutvalget: Organiseringen av tjenestene samsvarer ikke med pasientenes behov.
Mens sykehusreformen foreslo etablering av regionale helseforetak for bedre styring, foreslår Helsereformutvalget at staten overtar styringen av sykehusene, og at det etableres tettere integrasjon mellom kommuner og sykehus i en nærhelsereform. Men den grunnleggende tesen er at sterkere nasjonal styring er nødvendig.
25 år med reformer, styringsendringer og nye samarbeidsmodeller har ikke løst de grunnleggende utfordringene helsesektoren har. Samtidig har teknologien på disse årene utviklet seg til å bli den største innovative endringskraft for hvordan helsetjenester utvikles, men også hvordan ansvar- og rollefordeling endres. Det tar ikke utvalget høyde for.
Samtidig er det ikke lett å forstå utvalgets mange forslag. På den ene side skal en ha sterkere statlig (politisk) styring av sykehusene. På den annen side skal skillet mellom statlig og kommunal helsetjeneste opprettholdes, samtidig som utvalget peker på at det er nettopp dette skillet som er hovedutfordringen!
Sammenslåing av kommuner
Utvalget foreslår å slå sammen kommuner. (Utvalgets anslag om at ingen kommune bør ha færre enn 20 000 innbyggere, innebærer at vi får mellom 250 og 280 kommuner, en nedgang på ca. 100 fra i dag).
Hovedbegrunnelsen er at pasientene blir eldre og har mer sammensatte sykdomsbilder. Kommunene må derfor utføre mer avansert behandling som tidligere lå til sykehusene. Utvalgets argument er at dette krever et visst befolkningsgrunnlag for å kunne opprettholde kompetanse og kvalitet.
Men en trenger ikke kommunesammenslåing for å oppnå det. Dette utprøves allerede gjennom prosjektet Hjemmesykehus.
Ved å gi pasienter spesialisthelsetjenester der de bor reduserer en behovet for innleggelse og gi tidligere utskriving fra sykehus. Både sykehusene og kommunen tjener på det, samtidig som pasienten får bedre oppfølging. Erfaringene så langt er gode, med det utfordrer arbeidsdelingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen, og mellom helsearbeidere og pasienter/pårørende.
Utfordringen er ikke størrelsen på kommunene, men at sykehus og kommuner styres av ulike eiere, har ulike finansieringsordninger og ulike styringsstrukturer.
Nedleggelse av helseforetakene
Utvalget foreslår at eierskapet og styringen av spesialisthelsetjenesten legges til Helsedepartementet, men fortsatt med en regional tilstedeværelse underlagt departementets styring.
Hovedbegrunnelsen er å få til en bedre balanse mellom politisk styring og økonomisk frihet. Det skal gi enklere styring, tydeligere ansvar og bedre forutsetninger for å bygge én sammenhengende helsetjeneste på tvers av sykehus og kommuner.
Hva oppnår en med dette?
Hovedbegrunnelsen er at foretaksmodellen vektlegger i for stor grad økonomiske hensyn i sykehusdrift i forhold til de helsefaglige og pasientrelaterte behovene.
Utvalgets forslag innebærer derfor det motsatte av det en ønsker å oppnå; det blir økt avstand til fagmiljøene og dermed redusert engasjement og innovasjon.
Men hovedinnvendingen fra leger, sykepleiere og andre helseprofesjoner er at helsefortaksmodellen innebærer at beslutninger tas for langt unna den kliniske hverdagen, og at faglige vurderinger ikke får tilstrekkelig gjennomslag i styringen.
Utvalgets forslag innebærer derfor det motsatte av det en ønsker å oppnå; det blir økt avstand til fagmiljøene og dermed redusert engasjement og innovasjon.
Nærhelsereform
Utvalget foreslår etablering av en nærhelsereform.
Kommuner og helseforetak innen en region skal kunne inngå avtaler seg imellom om å levere tjenester i nærområdet. Samarbeidet skal være frivillig, men basert på langsiktige avtaler. Utvalget foreslår at det kan etableres regionale felleseide selskap med egen ledelse for å drifte denne nærhetsreformen.
Igjen kan en spørre hva en oppnår med dette. Det finnes (minst) to andre tilsvarende initiativ:
Prosjekt X – som ble initiert av regjeringen for noen år siden - bygger på samme grunnidé: Pasienten skal møte én sammenhengende helsetjeneste, og ikke behøve å forholde seg til ulike separate kommunale og statlige systemer. Nærhelsereformen er egentlig ikke noe annet enn en formalisert struktur av Prosjekt X.
Teknologiløftet i Lillestrøm er en annen variant av en slik «nærhetsmodell» som utprøver nye måter å organisere tjenester på, med nye roller og mer forpliktende samarbeid på tvers av dagens organisatoriske grenser. Men Teknologiløftet har et videre og mer helhetlig perspektiv: Den har et utvidet helseperspektiv hvor forebygging er en sentral del, den trekker inn eksterne aktører som frivilligheten og private aktører som en del av prosjektet, og de prøver aktivt ut teknologi til å endre prosesser og etablere nye samarbeidsformer på tvers av forvaltningsnivåer.
Samtidig er det en vesentlig forskjell mellom Prosjekt X og Teknologiløftet:
Teknologiløftet spør Hvordan kan teknologi hjelpe oss å levere tjenester med færre ansatte?
Prosjekt X spør Hvordan kan vi organisere helse-Norge slik at pasienten opplever én helsetjeneste?
Det er forskjellen på produktivitet og effektivisering.
Begge er nødvendige, men Teknologiløftet har en større horisont og savner en arena for skalering til andre regioner. Ikke en innlåsing i en regional etat.
Utvalgets digitaliseringsforslag
Utvalget har to forslag til endret rolle og organisering av helsesektoren:
De foreslår at Norsk helsenett (NHN) gis en tydelig oppgave om å være en nasjonal plattform for deling av helseopplysninger mellom aktørene i sektoren, også deling av data til sekundærformål (forskning).
Men det er i dag uenighet mellom Helsedirektoratet og NHN om hvilken rolle NHN skal ha. Utvalget tar ikke klart standpunkt til dette, men ber departementet tydeliggjøre rolle- og ansvarsfordelingen mellom de to. Utvalget unngår dermed å ta klart standpunkt til sitt viktigste forslag.
De foreslår å opprette regionale IKT-virksomheter som skal tilby digitale tjenester og løsninger til kommunene og helseforetakene i regionen på like vilkår som private leverandører.
Forslaget er helt uten noen synlig begrunnelse. Hvis en ikke hadde visst bedre, kunne en tro begrunnelsen lå i at Hemit-miljøet i Trondheim skulle være malen for de regionale IKT-virksomhetene.
Forslaget er helt uten noen synlig begrunnelse. Hvis en ikke hadde visst bedre(?), kunne en tro begrunnelsen lå i at Hemit-miljøet i Trondheim skulle være malen for de regionale IKT-virksomhetene.
Er det imidlertid noe helsesektoren ikke trenger, er det ytterligere strukturer som skaper økt uklarhet i forhold til markedet og andre helse-IKT-miljøer.
Mangelen på alternativ tenkning
Mens helsevesenet står i en kontinuerlig endringsprosess, er utvalgets løsninger mer styring, flere strukturer og nye organisatoriske mellomledd.
Men når diagnosen er den samme som for 25 år siden, så viser det først og fremst at strukturelle tiltak ikke løser de grunnleggende utfordringene helsesektoren har.
Utvalget drøfter forunderlig nok ikke de sentrale dilemmaer og utfordringer som helsesektorens egne forskningsmiljøer, som Nasjonalt senter for e-helseforskning peker på: Hvordan digitaliseringen utfordrer de etablerte styringsmodeller Eller hvordan lederrollen endres under digital omstilling.
Helsereformutvalgets forslag er statiske og konservative, og tar ikke høyde for moderne ledelses- og styringsteori. Utvalget ser bakover, mens behovet er å se fremover.