MENTAL HELSE: Tiden er inne for et større fokus på vår psykiske helse i innovasjonssektoren. (Illustrasjon: Istock)
MENTAL HELSE: Tiden er inne for et større fokus på vår psykiske helse i innovasjonssektoren. (Illustrasjon: Istock)

Mellom-menneskelig KI

Vi mister fokuset på det menneskelige ved å spørre om hva vi kan gjøre for kunstig intelligens, istedenfor hva kunstig intelligens kan gjøre for oss, skriver Elise Lystad i denne kommentaren.

Publisert

Stadige fremskritt innen kunstig intelligens handler om å være smartere, raskere, større. Hvem har flest GPU eller størst prosessorkraft; hvem har mest komplekse matematiske ligninger. Vi mister fokuset på det menneskelige ved å spørre om hva vi kan gjøre for kunstig intelligens, istedenfor hva kunstig intelligens kan gjøre for oss.

Hvis vi først bruker så mye tid på KI, burde det menneskelige og relasjonelle også få sin plass. I London har forskere ved to universitet startet å utforske videospill mot depresjon. Nei, konseptet er kanskje ikke nytt (om noe omdiskutert), men bruken av KI er absolutt det. Gjennom plattformen Thymia vil forskerne stille diagnose, overvåke og forhåpentligvis behandle depresjon. Hvordan?

Videospill-diagnose

Forskerne analyserer pasientens stemme, øyebevegelser og mikrouttrykk, men også kognitive aspekter som reaksjonstid, hukommelse og feilrate. Spillene er enkle, men de har et nevropsykologisk grunnlag for å måle pasienten. Og som KI ofte gjør, bruker den data om pasienten til å lete etter mønstre som indikerer depresjon og dermed er en mulig diagnose innenfor rekkevidde.

Standard diagnoseprosess er et skjema der pasienten må vurdere følelsene sine. For noen pasienter er dette både vanskelig og upersonlig. En god psykolog kan utvilsomt lese mye ut av slike skjema, men det betyr ikke at det alltid er en strak linje fra å putte folk i bokser til å gi dem riktig behandling.

Bearbeider dialog med språkteknologi

En annen nyvinning innen mental helse kommer fra Ieso, en mental helse-klinikk fra Storbritannia. Ieso bruker språkteknologi for å bearbeide dialog mellom psykolog og pasient. Terapitimer blir transkribert og deretter analysert i store mengder. Dermed mener Ieso at de kan identifisere hvilke deler av dialogen som er mest effektiv i behandling. Det skal gi terapeutene bedre innsikt i behandlingen og hvem den treffer best.

Det er selvfølgelig vanskelige aspekter ved begge prosjekter. Videospill burde ikke erstatte samtaleterapi, som utvilsomt er en viktig og verdifull del av behandling mot psykisk uhelse. Og på samme måte kan ikke alltid de samme ordene eller dialogene være effektive for ulike mennesker, bare fordi en algoritme plukker opp at den har fungert før. Men det er et forsøk på å løse en av de største risikoene for uhelse, nemlig problemer med psyken.

Se for deg KI som trenes opp til å gi omsorg til ensomme mennesker. Eller KI som klarer å utfordre, men ivareta sinte unge menn, incels, på nett. Eller hva med å trene opp mennesker som har sosiale vasker til å bli mer komfortable i sosiale settinger? Eller møte rasisme og annen diskriminering der det skjer, altså hos den som sier noe støtende, slik at man minsker fordommer og øker empati?

Etikken spiller en rolle

Det virker kanskje som en urealistisk drøm, men fremskrittene innen behandling for psykisk uhelse i Storbritannia gjør meg nysgjerrig på hva slags løsninger vi kan utforske i ny KI. Hvor mange muligheter har vi til livsendrende samtaler med våre kunstige robotvenner? Hvor langt har vi kommet og hvor langt skal vi gå?

Enkelte fremskritt innen KI ser til tider ut som en eneste stor pissekonkurranse, men her har man muligheten til å gjøre en ordentlig forskjell i menneskers liv. Mange store selskaper har et fokus på veldedighet og å gi tilbake til samfunnet, både for PR og av etiske grunner. Det er utrolig lovende at språkteknologi brukes til å øke livskvaliteten til mennesker som sliter. Skal de store selskapene følge etter?