Når gode hoder er viktigere enn penger 

Under Kronprins Haakons møte med norske gründere i regi av Oslo Business Region på Rebel tidligere i uka, kastet Oda-gründer Karl Munthe- Kaas en interessant brannfakkel inn i diskusjonen. Midt i den offentlige debatten og angrepet på formuesskatten, snudde han hele problemstillingen på hodet: Hva med å droppe inntektsskatt for inntekter under en million, og hente inn hele inntektstapet med å øke formuesskatten?

Tanken er ikke bare radikal, den er også besnærende. Grepet vil gjøre det norske lønnsnivået langt mer konkurransedyktig internasjonalt. Samtidig betyr en riktig innrettet formuesskatt at de som har mest må bidra mer. Et vesentlig mer utjevnende grep enn dagens ordninger.  

Kronprins Haakon er en mann som forstår kongehusets rolle i politikken mer enn godt nok til umiddelbart å skifte tema. Men tanken ble likevel hengende igjen i forsamlingen. Hvorvidt et slikt skattegrep overhodet er realistisk, og hvordan grepet eventuelt må innrettes, får være en sak for skatteeksperter og politikere. Langt mer spennende er det å legge merke til hvor tankene kommer fra, og hva man ønsker å oppnå.

Ideene kommer ikke fra ytterste venstre i politikken, eller fra et kamprop mot kapitalens makt på gulvet i en industribedrift. Det kommer fra gründere som enten har lykkes, eller er i ferd med å lykkes. Bakgrunnen for ønsket om utjevning handler om å dyrke kloke hoder, ikke om å forrente kapital.

Tankene går til Ted-talken til Harald Eia som omhandler det motsatte av likhet, nemlig ønsket om å bli rik. Under en forelesning om de skandinaviske velferdsstatene i sin studietid, rakk han opp hånda og spurte: Hvor i verden burde man bli født, hvis man hadde et ønske om å bli rik? Svaret han fikk på forelesningen var at det nok ikke var Norden, og at det heller ikke var en innertier å studere sosiologi.

Når spørsmålet faktisk ble tatt på alvor, skulle imidlertid skepsisen til Norden vise seg å være helt feil. Den anerkjente norske økonomen Karl Ove «Kalle» Moene forsket på hvor i verden andelen rike var høyest.  Stikk i strid med hva Eias foreleser antok, var svaret Norden, og til alt overmål Norge. Ikke USA eller Kina. Selv om det isolert sett er langt flere rike i USA og Kina, er det mye lengre mellom dem enn i Norge og de andre nordiske landene.

Og når man går bak tallene, kan man se gode grunner til at gründere som Munthe-Kaas ikke er redd for å betale mer i formuesskatt.

En sterk velferdsstat gir flere muligheten til utdanning, og det gir grobunn for å dyrke en større andel talenter enn land som for eksempel USA. Det betyr at flere som starter med lite, ender opp med mye, og at færre som starter med lite ender opp med lite. I nasjonal sammenheng betyr det at vi som land får utnyttet vår samlede kompetanse og talent bedre. Starter du med lite i USA er sannsynligheten for at du har lite som voksen vesentlig større enn i Norge. USA går glipp av mange talenter og gode hoder på den måten.

Unge, smarte mennesker som tør å tenke stort er den aller viktigste innsatsfaktoren hvis Norge skal få flere oppstartsbedrifter som går til gull. Derfor er ikke Norges nye gründere redde for å betale for mye skatt, de er mer redde for at vi skal mangle gode hoder.

Om akkurat dette grepet faktisk lar seg gjøre? Det spørs om vi ikke må vente lengre enn til etter regjeringsforhandlingene for å få svar på det.