IPv6-adressering er ikke vanskelig!

KRONIKK: Det er ingen grunn til å vente med å planlegge overgangen fra IPv4, skriver Thomas Hegge.

Publisert Sist oppdatert

Det er mange myter knyttet til IPv6 og hvis man planlegger som det skulle være en ny versjon av IPv4 vil man få en del uønskede overraskelser.

En av de tingene man virkelig bør sette seg inn i er endringer i adressestrukturen.

I tillegg til strukturelle endringer i adresseringen er det to-tre andre forhold man må forstå inngående før man konverterer.

Det er ingen som helst tvil om at DNS er viktig også denne gangen, men er man ansvarlig for infrastrukturen i et nettverk skal man kjenne til adressestrukturen i LAN og i skyen.

Alle har fått med seg at IPv6-adressene er betydelig lengre enn hva de var i IPv4, men de er også mye enklere å strukturere. Og faktisk er saken den at subnetting (inndeling av adresser) er mye enklere å forstå i IPv6 enn det er i IPv4. Om du bare kan subnetting og binær telling på det nivået Microsoft krever i sine sertifiseringsprogrammer har du mer enn nok kunnskap til å forstå subnetting i IPv6.

Som eksempel på enkelheten i IPv6 kan nevnes at du kun behøver å forholde deg til tre prefix (tidligere subnettmaske) i den enkelte PoP: /48, /64, og prefixen på nettet til ISP. Windows 2008 Server følger standarden og låser dermed hvert scope til /64.

Fra din internettleverandør får du levert en /48-serie med adresser. Det betyr at det gjenstår 16 bit til å opprette subnett (VLAN). Hvis du bare allokerer statiske adresser til alle servere og klienter er du ikke låst til /64, men jeg har til gode å se et eneste nettverk av en viss størrelse som kun benytter seg av statisk adressering. Og det er her den enkelte må forsøke å la være å bli overveldet av adressestrukturen.

Det er fire metoder for tildeling av adresser, og tre av disse låser deg egentlig til en /64 prefix. En av de fire metodene gir mulighet til å bestemme lengden selv. Med unntak av link-nett og andre spesialnett er det lite trolig at man ønsker å bryte /64-regimet.

Mange av nettverkene jeg har besøkt opp gjennom årene har benyttet en /24 maske til det enkelte subnett, som gir 253 IP-adresser til annet enn gateway-funksjonen. Man har bygget subnett såpass små, blant annet fordi protokollene ARP og NetBIOS har medført en del kringkasting. Men den tiden er over: NetBIOS vil bli historie, og ARP er ikke en del av IPv6-spesifikasjonen. IPv6-adresser vises heksadesimalt, men er binært oppbygget, akkurat som adressene i IPv4.

Hvis man fortsatt ønsker å begrense seg til 253 adresser per subnett, så er saken enda enklere med IPv6. For å vise 256 kombinasjoner kan den enkelte klient skilles på de to siste sifrene. Dersom man benytter EUI64- adresser, IP-adresse generert av MAC-adresse, er det enklere. I virtuelle servere kan man selv bestemme MAC-adressen. At MAC-adresse og IP-adresse er identiske i de siste 6 sifrene må sees på som en fordel.

Dersom man ønsker å anvende DHCP (stateful) eller rutere som adresseutdelere (stateless), betyr det at det er tilfeldig hvilke node som får hvilken adresse. Dersom man anvender en kombinasjon av stateless og stateful, kan man fortsatt nyte fordelen av en av to metoder for statisk allokering, og dermed enklere gjenkjenning av de viktigste enhetene.

Noen kan være skeptiske til å benytte EUI64 for adresseutleie. Men mange benytter i dag allikevel statiske adresser på fast infrastruktur (både L2/L3 og servere). EUI64 er bare en annen måte å sette statiske adresser på, og kan anvendes sammen med den "halv-statiske" løsningen reservasjon av adresser. Men diskusjonen går overhodet ikke på om man bruker statisk, EUI64 (statisk), stateless autoconfig (dynamisk med ruter som utleier) eller stateful autoconfig (dynamisk med DHCP som utleier).

Myten om at IPv6 har en kompleks adressering er usann.

IPv6 vil kanskje bidra til en enklere og mer oversiktlig adresseplan enn du har i dag!