Forsmak på kommende Leica-klassiker?

LILLEBROR: Leica Q (til høyre) er åpenbart lillebroren til klassiske Leica M. (Foto: Leica)

Forsmak på kommende Leica-klassiker?

PRØVEKJØRT: Tross begrensningen med fastmontert objektiv er Leica Q en fryd å bruke. Vi kan ikke huske å ha prøvd bedre elektronisk søker.

For et par år siden testet vi Sony RX1, et oppsiktsvekkende fullformatkamera i tilnærmet kompaktstørrelse til 24.000 kroner. Kameraet, som ble lansert høsten 2012, hadde et fastmontert 35 mm-objektiv. Et ypperlig kamera med svært høy stillbildekvalitet, men uten integrert elektronisk søker – som riktignok kom som blitssko-tilbehør senere.

Definitivt et nisjekamera, og i noen grad en utfordrer til Leica-konseptet om et forholdsvis kompakt kamera myntet på lydløs, diskret fotografering ganske tett innpå motivet.

To år senere er Leica på plass med Leica Q (Typ 116). Kameraet deler viktige egenskaper med Sony RX1: Fullformat, fastmontert kompakt vidvinkelobjektiv, forholdsvis kompakt design og beskjeden vekt – om enn en del større enn Sony-kameraet.

Men der stopper likhetene. En viktig forskjell er at Leica Q har en fullt integrert elektronisk søker – og det er vel å merke en søker i toppklassen. Ingen ekstrautstyrs-søker som plasseres i blitsskoen her. I så måte er Lecia Q etter min mening også bedre designet enn fjorårets Leica T, selv om disse to kameraene bygger på to vidt forskjellige konsepter og egentlig ikke kan sammenlignes direkte.

Prøvekjøring

Jeg har fått anledning til å prøve Leica Q i noen få dager. Dette er derfor ingen testomtale, bare en «prøvekjøring», og den varte ikke lenge nok til at jeg fikk kameraet ordentlig «i fingrene», bare litt.

Men det var lenge nok til at jeg fikk en klar fornemmelse av at dette kameraet gir en mye klarere «Leica-følelse» enn Leica T gjorde da jeg prøvde det kameraet i fjor.

Leica T er et hypermoderne speilløst systemkamera med utskiftbar optikk og betjening i stor grad gjennom et ikon-basert menysystem på LCD-skjermen.

Leica Q har i stedet flere likhetspunkter med de klassiske Leica M-kameraene, der du stiller inn blenderåpningen via en ring på objektivet og lukkertiden via et ratt på toppen av kamerahuset. Du oppfordres til og med til å bruke noe så gammeldags som dybdeskarphetsangivelsene på objektivet for å finne ut hvor stor eller liten dybdeskarphet du får på de forskjellige blenderåpningene.

STILIG: Retro, klassisk, minimalistisk? Det er sikkert mange meninger om hvor moderne dette kameraet er i 2015. (Foto: Leica)

Apropos blender: Med en lysstyrke på hele f/1,7 har du ikke bare et objektiv som fungerer godt i dårlig belysning, men også et objektiv som gjør det utrolig spennende å eksperimentere med liten dybdeskarphet i kombinasjon med 28 mm-vidvinkel. Å ta portretter med en 28 mm-vidvinkel i stedet for idealportrett-brennvidden på rundt 85 mm og likevel få dus og fin uskarp bakgrunn er en utfordring, men som kan gi utrolig flotte bilder når man lykkes. Her er vi også inne på en av fullformatets sterke sider.

Objektivet har forøvrig optisk bildestabilisator som ser ut til å gjøre jobben bra på bilder i dårlig lys.

Kjappe knapper og topp søker

De to egenskapene ved Leica Q som jeg satte mest pris på under utprøvingen, var de kjappe betjeningsknappene og den flotte elektroniske søkeren.

BYBILDER: Dette er slike bilder som Leica Q inspirerer til å ta. (Foto: Toralv Østvang)

Når man ser kamera fra oversiden, får man kjapt overblikk over de viktigste innstillingene. Her ser man blenderringen og lukkertidsrattet. Med begge stilt inn på A hvis man kjører med fullautomatikk, eller aktuell blender og lukkertid hvis man kjører med blender- eller lukkertidsforvalg – eller begge hvis man kjører manuelt. Ganske så klassisk kamerabetjening, med andre ord.

Til å begynne med hadde jeg problemer med å få satt blenderringen til A, fordi det er ganske stor motstand når man vrir fra manuell til automatisk innstilling. Men jeg lærte meg fort at Leica-kameraet tålte litt mer bruk av makt enn jeg først turde å benytte, og fra da av opplevde jeg betjeningen som veldig bra.

TOPPEN: Klassisk Leica-betjening, men de røde A-ene hinter om automatikk under skallet. (Foto: Leica)

Objektivet har også to andre ringer, en til manuell fokus og en til å svitsje mellom vanlige opptak og makrofotografering. Fokusringen er koblet til en bryter på undersiden av objektivet som man bruker til å fokusere manuelt med, omtrent som med et Leica M-kamera. Under manuell fokusering forstørres søkerbildet, og i kombinasjon med «focus peaking» der områder i fokus lyses opp i søkeren, er dette et ypperlig kamera for manuell fokusering, i situasjoner der det er ønskelig.

På toppen av kamerahuset er det et lite hjul rundt utløserknappen som viser om kameraet er av eller på i henholdsvis singel- eller seriemodus – på maks hastighet greier det hele 10 bilder i sekundet. Samt et annet lite hjul for å gi litt høyere eller lavere eksponering enn det lysmåleren vil, samt en knapp for videoopptak.

På baksiden har man et beskjedent antall knapper som er godt merket og som gir rask tilgang til de viktigste innstillingene, inkludert en programmerbare FN-knapp. Unntaket er en diskret og umerket knapp som ligger litt for seg selv og som brukes til på godt, gammelt Leica-vis å velge noen bildeutsnitt-rammer i søkerbildet. Mer om dette senere.

BAKSIDEN: Igjen en ganske minimalistisk stil, med fordypning for tommelen. (Foto: Leica)

Baksiden har en liten fordypning for tommelen – bra, siden kameraet ikke har noe håndgrep. Håndgrep med fingerløkker er riktignok å få kjøpt som ekstrautstyr. Etter min mening er ergonomien ganske perfekt, men uten håndgrep føles kameraet litt glatt å holde i. Jeg var egentlig livredd da jeg tok de første bildene, for prøvekameraet ble levert uten bærerem, så det første jeg gjorde da jeg fikk sjansen, var å hekte på en bærerem fra en gammel Nikon for å slippe å være redd for å miste det dyre(bare) kameraet.

Selv om kameraet også har et forholdsvis innholdsrikt menysystem med berøringsfølsom LCD-skjerm, opplevde jeg at jeg ordnet det aller meste via disse knappene og de tilhørende valgene på skjermen.

Det var da jeg begynte å få denne betjening i alle fall litt «i fingrene» at jeg tror jeg også fikk noe av Leica-opplevelsen av å fotografere – full fokus, fra fotografens side, på motivet, ikke noen distraherende menyvalg som trenger seg på, med et kamera som selv oppleves som diskret og beskjedent, selv om det egentlig ikke er i kompaktklassen.

Med et slik kamera føler man at man ikke blir sett på som en inntrenger, slik man gjør når man kommer med et systemkamera med stort objektiv, gjerne supplert av en stor kamerabag over skulderen. De eneste gangene man opplever reaksjon fra omgivelsene, er når man møter andre som bærer på en Leica og som nikker diskret når de ser den røde logoen. Vel, det var kanskje satt litt på spissen, men jeg opplevde faktisk det under en fotosesjon blant turistene på Opera-taket...

Teknologien

Sett fra et PC World-standpunkt er det naturligvis teknologien under skallet som er det mest interessante. For trass et klassisk ytre er det veldig avansert datateknologi i Leica Q, trolig mer enn i Leica M (Typ 240).

Kjernen er uansett en CMOS-bildebrikke med oppløsning på 24,2 megapiksler netto i fullformat, altså på 36 x 24 mm.

SKINNET BEDRAR: Leica Q ser ved første øyekast ut som et Leica-kamera med utskiftbar optikk, men 28-millimeteren kan ikke byttes ut. (Foto: Leica)

Brikken støtter ISO-innstillinger fra ISO 100 til ISO 50.000. Ikke sekssifret ISO-tall, slik enkelte kan skilte med i dag, men så høye ISO-verdier egner seg jo stort sett bare til eksperimentering likevel, så det vil neppe være noe savn.

Bildebrikken håndterer HD-video opptil 1080/60-nivå, men videofunksjonaliteten rakk vi ikke å prøve i denne omgang.

På baksiden har kameraet en ikke-vippbar tre-tommers LCD-skjerm på 1,04 megapiksler som ser ut til å være av ganske bra, om ikke ekstraordinær kvalitet. Skjermen er berøringsfølsom og kan brukes til å plassere fokuspunktet hvor man ønsker.

Kameraet har også ansiktsdetektering blant sine innebygde funksjoner.

Noe av det beste ved dette Leica-kameraet er imidlertid den elektroniske søkeren, med oppløsning tilsvarende 3,68 megapiksler. Om det ikke er skjedd før, så bør denne søkeren feie all tvil av banen når det gjelder spørsmålet om elektroniske søkere kan bli like gode å bruke som speilreflekssøkerne som mange fortsatt sverger til.

Nå er riktignok ikke oppløsningen fullt så høy som det høres ut til. Den er strengt tatt på 1280 x 960 piksler, men når dette ganges opp med tre farger som vises sekvensielt, har Leica valgt å oppgi oppløsningen til 3,68 megapiksler.

MANUELL FOKUS: På undersiden av objektivet sitter en praktisk hendel for å fokusere manuelt. (Foto: Leica)

Vi snakker om LCoS-teknologi (liquid crystal on silicon) som også brukes blant annet i en del projektorer. Løsningen har ord på seg for å kunne gi litt rare visuelle utslag knyttet til at de tre fargene vises sekvensielt, men erfaringene fra prøvekjøringen av kameraet var at dette må være en av de klareste og mest stabile elektroniske søkere på kameramarkedet så langt.

Kameraet har støtte for trådløst nettverk og for nærfeltskommunikasjon (NFC) mot mobilenheter som støtter dette, og Leica leverer en app som blant annet kan brukes til å fjernstyre kameraet.

Autofokussystemet er kontrastbasert, men vi opplevde det som lynraskt i de fleste situasjoner vi rakk å prøve det i.

Foruten manuell lukker med lukkertid ned til 1/2000 sekund har kameraet også en elektronisk lukker som fungerer mellom 1/2500 til 1/16.000 sekund.

Kameraet har kontakter for USB 2.0 og HDMI.

Adobe Photoshop Lightroom-lisens følger med i kamerakjøpet.

Størrelse og vekt

For øvrig virker Leica Q like solid som en Leica M, bygd i en miks av magnesium og aluminium.

Vekten er på 590 gram netto, eller 640 gram med batteri. Dimensjonene er 130 x 80 x 93 mm.

Til sammenligning veier Leica M (Typ-240) 680 gram inklusive batteri, men eksklusive optikk.

Hvorfor bilderammer?

I et tradisjonelt Leica M-kamera med utskiftbar optikk skiftes automatisk noen rammer i søkerbildet for å angi hvilket utsnitt de forskjellige objektivene gir – begrenset til et antall vidvinkel-, normal- og korte teleobjektiver. En rammesøker som hos Leica M fungerer jo ikke noe særlig med zoomobjektiv, siden selve søkeren viser det samme bildeutsnittet uansett hva slags objektiv man har satt på kameraet.

For optikk med fast brennvidde fungerer imidlertid de nevnte bilderammene i søkeren veldig bra. De byr også på den fordelen at man kan se litt av hva som skjer utenfor rammen for det objektivet man benytter, i hvert fall når vi snakker om normal- og teleobjektiv. Dermed kan man raskt omkomponere bildet uten å ta blikket fra søkeren.

28 MM: Havnelageret i Oslo fotografert fra bryggekanten foran Operaen. Her i 28 mm-brennvidde, som er den egentlige brennvidden på objektivet i Leica Q. (Foto: Toralv Østvang)
35 MM: Samme motiv med rammeutsnitt på 35 mm. (Foto: Toralv Østvang)
50 MM: Og endelig i normalobjektiv-utsnitt: 50 mm. (Foto: Toralv Østvang)

På Leica M kan også koble inn de nevnte rammene manuelt, med en liten spak foran på kamerahuset. Dette er for raskt å kunne sjekke hvordan bildeutsnittet ville ha blitt dersom man hadde valgt et av de andre objektivene som passer til rammene.

Leica Q har også slike rammer, som sikkert oppleves som kjent og kjært for fotografer som er vant til Leica M. Men de fungerer naturligvis helt annerledes på Leica Q, siden kameraet ikke har utskiftbar optikk.

Den elektroniske søkeren på Leica Q er tilpasset objektivet med 28 mm videvinkel-brennvidde. Ett trykk på rammevelgerknappen bak på kameraet viser utsnittet man ville ha fått dersom man hadde satt et 35 mm-objektiv på kameraet, og ett trykk til viser tilsvarende for et 50 mm normalobjektiv.

Hva er vitsen med dette, siden man ikke kan sette på et 35- eller 50 mm-objektiv likevel?

Jo, kameraet tar faktisk bildet med det utsnittet som rammene angir, altså tilsvarende et 35- eller 55 mm-objektiv. Det dreier seg naturligvis om en beskjæring av 28 mm-bildet, og når man etterpå henter opp bildene på PC-en, ser man jo at de beskårede bildene har lavere oppløsning enn originalen på 28 mm ville ha hatt.

Dette betyr i praksis at i stedet for et bilde på 6000 x 4000 pikser (28 mm), sitter man med et bilde på 4800 x 3200 piksler (35 mm) eller 3360 x 2240 piksler (50 mm).

Dette er vel en beskjæring man like gjerne kunne ha gjort under redigeringen på PC-en etterpå? Ja visst. Og det er ingenting som hindrer brukeren i gjøre nettopp det, hvis fotografen ønsker det. Man trenger ikke bry seg om rammesystemet i det hele tatt.

Men for det første opplevde jeg at det var lettere å komponere utsnittsbildene «riktig» i kameraet med 35- eller 50 mm-rammene aktivert.

For det andre får man fortsatt rimelig store bildefiler å jobbe med selv etter beskjæringen. Vi snakker om 24 megapiksler i ubeskåret 28 mm-modus, vel 15 megapiksler beskåret til 35 mm og cirka 7,5 megapiksler med 50 mm-utsnitt.

Og for det tredje – selv om du har valgt beskjæring og fotograferer i JPEG, tar kameraet vare på en full 28 mm-versjon av bildet, lagret i Adobes RAW-filmformat DNG.

Jeg opplevde at jeg brukte rammesystemet ganske mye de dagene jeg hadde kameraet tilgjengelig.

Men ellers er jo naturligvis dette kameraet først og fremst myntet på dem som synes det er ok å zoome med beina, det vil si bevege seg selv og kameraet nærmere eller lenger vekk fra motivet alt ettersom.

Hvor dyr er Leica Q?

Leica Q har på Leica-vis en rund og grei pris: 37.000 kroner inklusive mva.

Ja, det er et dyrt kamera. Men Leica er ikke så alene om å lage dyre kameraer som mange vil ha det til. Vi fikk så smått prøve nye Sony a7R II her om dagen. Da vi satte på Sonys 28 mm E-objektiv, satt vi med et kamera som godt kunne sammenlignes med Leica Q – og som i denne konfigurasjonen kostet bare noen hundrelapper mindre enn Leica Q.

En Nikon D810 med et godt 28 mm Nikkor-objektiv vil også ha en pris i samme sjikt.

Fullformat i høy kvalitet koster penger, så å si uansett merke.

Signal om kommende Leica M?

Nye Leica Q er en blanding av klassisk Leica-design og svært avansert datateknologi som gjør det fristende å spekulere på om dette er et kamera som gir en pekepinn på hvor Leica beveger seg med sin dyrere Leica M-klassiker?

Også i digital tapping er som kjent den klassiske Leica M (Typ 240) – til 64.000 kroner bare for kamerahuset – et delvis manuelt kamera.

VIDVINKEL-PORTRETT: Portretter i 28 mm-vidvinkel kan være en utfordring. Med største blenderåpning på f/1,7 er det mulig å redusere dybdeskarpheten. Kirsten Flagstad-monumentet utenfor Opera-bygget har ikke en pen bakgrunn for tiden. (Foto: Toralv Østvang)

Det kan kjøres med full automatisk lysmåling der kameraet fastsetter både lukkertid og blenderåpning, eller med forhåndsvalgt blender eller lukker, mens automatikken tar seg den andre faktoren.

Men kameraet har ingen autofokus, slik kameraer flest har i dag. Man må fokusere manuelt ved hjelp av rammesøkeren og et lite fokusfelt i midten som nærmest splitter litt av motivet i to deler som glir over i hverandre når man har oppnådd fokus.

Dette er en fokuseringsmetode som erfarne Leica-fotografer ikke kan tenke seg å være foruten, og Leica vil nok være trofast mot disse kundene i mange år fremover.

Men på den andre siden ønsker nok Leica også å rekruttere yngre kunder som er vokst opp med autofokus. For disse er Leica Q et ypperlig innstegskamera inn i Leica-verdenen – på disse kundenes egne premisser.

Bortsett fra på ett punkt: Kameraet mangler utskiftbar optikk. Man skulle imidlertid tro at det skulle la seg gjøre å konstruere et kamera omtrent som Leica Q, men med fatning for samme type optikk som Leica M bruker, om enn fornyet med autofokus-støtte?

Eller kanskje det er som å banne i kirka?

DEN ANDRE SIDEN: Leica Q har en klar familietilknytning til klassiske Leica-kameraer. (Foto: Leica)

På den andre siden ville kanskje til og med være mulig å gjøre et slik kamera litt rimeligere enn dagens Leica M, siden elektronikk gjerne er rimeligere enn for eksempel den avanserte finmekanikken i fokussystemet i Leicas rammesøkerkameraer?

Men det er kanskje nettopp her bøygen befinner seg. En slik drømme-Leica vil kanskje true posisjonen til Leica M, med risiko for kannibalisering? Derfor er det nok bare 50/50-sjanse for at en Leica Q-lignende modell med utskiftbar optikk kommer på markedet i overskuelig fremtid.

I mellomtiden kan vi jo drømme om det.  

Konklusjon

Dette synes vi om Leica Q etter noen dagers prøvekjøring:

Leica Q er et dristig konsept, siden vi snakker om en prisklasse der de fleste kjøperne sannsynligvis forventer stor fleksibilitet og frihet til å velge objektiv som passer for situasjonen.

Likevel tror vi kameraet kan komme til å få en del trofaste brukere, fordi det gir mye Leica-følelse for halvparten av hva en Leica M (Typ 240) koster – påsatt optikk.

Ikke minst tror vi kameraet vil falle i smak blant dem som har vendt seg til moderne kameraer med autofokus (og annen automatikk).

Og vi tror ikke vi er helt på jordet når vi har mistanke om at dette kan være et kamera som kanskje får en etterfølger med utskiftbar optikk om noen år.

Men liker man kameraet, er det neppe fornuftig å utsette kjøpet i påvente av en slik modell. For det er jo bare en spekulasjon.

Foto/video