Tenk på miljøet, bygg datasenter i Norge

For bare et par år siden var kraftforbruket til norske datasentre nær neglisjerbart. I totalen, det vil si strømforbruket til både husholdninger og industri, utgjorde datasenterindustrien for eksempel i 2022 mindre enn en prosent. Men det bildet er i ferd med å endres.

NVE rapporter at datasentrenes kraftforbruk i fjor nådde tre prosent, og direktoratets framskrivninger, med prosjektene som nå ligger i kø for krafttildeling, indikerer at andelen innen 2030 vil nå åtte prosent. Det vil i så fall være en ekstrem vekst på ekstremt kort tid.

 Isolert sett  er det ingen som bør klage på at Norge er et attraktivt land å bygge datasenterindustri i. Det betyr både arbeidsplasser og verdiskapning, og ofte på steder som ikke er de mest sentrale i landet. Det er bra for dem som er opptatt av spredt befolkning og distriktspolitikk. Men det er et stort «men»: Kraft er en begrenset ressurs, selv i Norge.

Spesielt stortingsrepresentant Sofie Marhaug i Rødt har i en rekke debatter heist fanen høyt. Utbygging av mer kraft vil innebære naturinngrep (som partiet er imot), et mindre kraftoverskudd i Norge vil legge press på strømprisene til husholdninger og tradisjonell industri, (som partiet vil unngå) og en storstilt datasenterutbygging vil, ifølge Rødt, spille rett i hånden på tek-gigantene (som partiet i hvert fall ikke kan akseptere).

Ingen av disse argumentene er uten verdi, men holder de til en konklusjon?

 Norge  står utvilsomt i et dilemma. Både vindkraft og utbygging av flere vassdrag vil kunne øke kraftproduksjonen vesentlig. Det vil ha massiv betydning for Norges konkurransekraft. Kraft er allerede nasjonens naturgitte konkurransefordel – og i en verden som tørster etter miljøvennlige alternativer til karbonbaserte energikilder blir den ikke mindre verdt.

På den andre siden står vår tids største utfordring: Klimakrise og tap av naturmangfold. I historiens lys, vil det stå seg å rasere mer natur for å støtte opp under en industri som i seg selv har et gigantisk miljøavtrykk? Ifølge en rapport utarbeidet av Verdensbanken i 2024 står IT-industrien alene for 1,7 prosent av de globale utslippene. Og med fremvekten av KI, og brikkeproduksjonen og datasentrene som følger med, peker den pilen rett til værs.

 Alt dette  tatt i betraktning, bør konklusjonen likevel bli at Norge må gjøre det vil kan for å ha en kraftproduksjon tilpasset mange former for industriutvikling, både nå og i fremtiden.

Det Rødts politiske standpunkt ikke tar opp i seg, er konsekvensene av for eksempel å si nei til etablering av flere datasentre i Norge.

Det er jo ikke slik at disse ikke blir bygd et annet sted. Tilbud og etterspørsel er tross alt en faktor. Disse datasentrene vil da nesten helt sikkert bli drevet av kraft som ikke er like ren som i Norge og også bygd i områder som teoretisk kan ha like stor naturverdi som tomter avsatt til slikt her til lands. Hvis en skal bruke litt store ord, blir det dermed usolidarisk om ikke Norge benytter seg av de naturgitte fordelene vi har for å utvikle og drifte en betydelig datasenterindustri. Så kan en selvsagt være mot tek-giganter og KI, men det er en tannkrem det virker lite trolig Norge alene skal greie å stappe inn i tuben igjen.

Det er et springende punkt om at det et politisk mulig i Norge, på en klok og nennsom måte, å vesentlig øke kraftproduksjonen. Alle vil ha strøm, men få vil ha vindturbiner eller et nytt vannkraftverk i sin hage. Men det er synd om vi ikke får det til, for det er vanskelig å se for seg en investering for fremtiden som vil gi bedre avkastning.