TEST: Canon EOS 650D - Speilrefleks med fingerstyring

Canon EOS 650D er en av de viktigste modellene blant Canons speilreflekskameraer.

Canon har mer solide entusiast-kameraer med ordentlig støv- og fuktighetsbeskyttelse, og modeller med større bildesensor myntet på profesjonelle fotografer og videoskapere. Men 650D er toppmodellen i forbrukersjiktet og er arvtaker til tronen for selskapets bestselgende speilrefleks.

Derfor er 650D så viktig for Canon.

EOS-navnet (Electro-Optical System) ble introdusert allerede i 1987. 650D er nyeste skudd på stammen som startet med EOS 300D, den første egentlige digitale forbruker-speilrefleksen på markedet, introdusert høsten 2003. Kamerafamilien, der alle modellene har hatt sensor i APS-C-format, fant egentlig formen først med etterfølgeren 350D i 2005. Seks modeller senere har vi nå altså fått 650D.

Kamerafamilien kjennetegnes ved kompakte og lette kamerahus, med litt færre betjeningsknapper og litt mindre og ikke fullt så lys søker som entusiastmodellene, for eksempel Canon EOS 7D og EOS 60D.

Fingerstyring

De to viktigste nyhetene på EOS 650D er forbedret autofokussystem og berøringsfølsom lcd-skjerm.

Canon EOS 650D er det første speilreflekskameraet med kamerastyring via berøringsfølsom skjerm, slik vi kjenner det fra enkelte kompaktkameraer.

Først så jeg på dette som en salgsgimmick. Jeg foretrekker å betjene kameraer gjennom styringsratt og knapper – alternativene innebærer fort mye fomling. Men etter en lengre testperiode har jeg registrert at jeg bruker den berøringsfølsomme skjermen på EOS 650D mer og mer.

Noe av forklaringen er at skjermen både er oversiktlig og sensitiv, og dermed rask i bruk. Dessuten begynner vi vel å bli påvirket av slik betjening av smarttelefoner og nettbrett, slik at terskelen for å bruke betjeningsmetoden er blitt lavere.

Fingerstyringen omfatter både innstillinger og selve fotograferingen. Når man fotograferer på vanlig måte, mens skjermen viser de viktigste innstillingene, kan man trykke på et Q-merket symbol (Q for quick) blant knappene på baksiden av kameraet eller et tilsvarende symbol på selve lcd-skjermen, og så kan man endre en rekke innstillinger ved å tappe på symboler på skjermen. Noen av innstillingene kan endres i kombinasjon med kommandohjulet. Når man blir vant til å bruke løsningen, er den ganske effektiv. Men det er ingen tvang – man kan bruke knapper, hjul og ratt som før, om man vil.

I LiveView-modus, eller skjermvisning, som Canon kaller det, kan man dessuten bruke fingeren til å bestemme nøyaktig hvilket område i motivet som det skal fokuseres på. Komponér bilder, holdet kameraet stødig og trykk lett på det punktet der du vil at fokus skal ligge. Kameraet justerer så fokus, hvoretter bildet blir tatt.

Det ligger en liten forsinkelse i dette, så løsningen egner seg ikke noe særlig til action-bilder. Men følgefokus-funksjonen i løsningen kommer til nytte hvis man skal ta flere bilder av samme motiv.

Den klassiske måten er naturligvis beholdt – man stenger ned skjermvisningen og fotograferer på vanlig måte, ser på motivet gjennom søkeren, trykker på en knapp øverst til høyre bak på kameraet og kan flytte et rødt fokuspunkt til ett av ni forskjellige punkter i bildet.

Alt i alt byr Canon EOS 650D på svært fleksible betjeningsmuligheter, med alt fra «grønn knapp» og full auto via alle mulige halv- og helmanuelle innstillinger som kan utføres via knapper, hjul og ratt eller på lcd-skjermen – eller i kombinasjoner. Det kan høres forvirrende ut, men er det ikke.

Hybrid-autofokus

Speilreflekskameraer bruker i dag to autofokusmetoder: Når man ser på motivet i søkeren, måles avstanden via en egen fokussensor – fasedetekterende autofokus. Men i LiveView og videoopptak er speilet låst og stenger for fokussensoren for at lyset kontinuerlig skal nå bildesensoren. Da brukes kontrast-detekterende autofokus, som måler forskjellen i intensitet mellom to nærliggende piksler, som på kompaktkameraer. Ulempen er at det går tregt.

Canon bruker derfor en hybridløsning på 650D, der noen piksler på bildesensoren er reservert til å finne omtrentlig avstand til motivet, hvorpå den kontrast-detekterende løsningen finjusterer fokus.

Jeg hadde håpet at dette skulle gjøre slutt på fokus-søking midt i videoopptak. Løsningen virker bedre enn mye av det vi har sett før, men jeg opplevde likevel en del skuffende frem-og-tilbake-fokusering midt i videoopptak selv i godt dagslys. Et fremskritt i forhold til ikke å ha autofokus i det hele tatt under videoopptak, men med rom for forbedringer, altså.

Ja til nedblendingsknappen

I motsetning til forbruker-speilrefleksene fra Nikon har Canon latt sine speilreflekser i dette sjiktet få beholde den klassiske dybdeskarphets- eller nedblendings-knappen. Nikon begynte å fjerne denne funksjonen for over 30 år siden.

Som langvarig speilrefleksbruker setter jeg pris på nedblendingsknappen. Mange vil hevde at den er overflødig på digitale kameraer fordi det er kjapt å sjekke dybdeskarpheten på lcd-skjermen, men skjermen er så liten at man må fikle med å forstørre et utsnitt for å se skarpheten. Riktignok går det raskere på 650D fordi man kan sveipe med fingrene. Men i testperioden måtte jeg konstatere at jeg ofte brukte nedblendingsknappen likevel. Pluss til Canon for å ha valgt å beholde den.

Hvor god er STM-optikken?

Sammen med kameraet lanserte Canon to objektiver med en ny forkortelse i navnet: STM (Stepper Motor). Steppmotoren byr på en viktig fordel når kameraet brukes til video: Den er stillegående og rask, uten hakkende fokus-søking.

Det ene STM-objektivet har brennviddeomfang 18-135 mm og er sikkert et utmerket allround-objektiv. Vi har ikke hatt anledning til å prøve det. Derimot har vi fotografert mye med «pannekake-objektivet» EF 40mm f/2.8 STM. Et bittelite objektiv uten zoom, med fast brennvidde tilsvarende 64 millimeter. Sammen med det kompakte kamerahuset bidrar det til å gjøre EOS 650D til et utmerket «rusle i byen»-kamera. Drømmen hadde vært å få supplert det med et like tynt eller tynnere objektiv med vidvinkelbrennvidde. Vi krysser fingrene.

Bildene våre tatt med objektivet er merkbart mørkere i hjørnene på største blenderåpning, f/2,8, men lystapet forsvinner med et par trinns nedblending.

Objektivet fokuserte merkbart raskere og jevnere enn det gamle 18-55-mm kitobjektivet vi også brukte i testen. Men det var ikke fullt så lydløst som Canon har gitt oss inntrykk av at det skulle være. Noe fokuseringslyd kan komme inn på videoopptakene.

40 mm-objektivet veier bare 124 gram og har en veiledende pris på 1990 kroner inklusive mva.

Øvrige forbedringer på 650D omfatter stereomikrofon, bedre betjening for skifte til LiveView og til videoopptak, gjeninnføring av øyesensor som gjør at lcd-skjermen ikke blender når man ser i søkeren, og enkelte andre forbedringer.

Konklusjon

De som vil ha et lite og lett systemkamera, men som foretrekker vanlig speilreflekssøker fremfor elektronisk søker eller bare å ha lcd-skjermen som søker, vil trolig bli godt fornøyd med Canon EOS 650D. Som en del av Canon-systemet har det store utbyggingsmuligheter. Kameraet byr på god bilde- og videokvalitet, og med forbedringene i autofokus og betjening er det lett å anbefale EOS 650D.