Fra Beatles til Bangalore

Når Ola Furu siteres i mediene handler det gjerne om offshoring. Om at norske virksomheter bør komme over frykten for India. Om offentlig sektor som nå ser ut til å ha sett lyset for hvordan de skal redusere kostnadene. Om offshoring som den nye industrielle revolusjonen som snart vil bølge over vårt land.

Om at vi i Norge har priset oss ut av det internasjonale arbeidsmarkedet, og en konsulentbransje i endring. La oss ikke begynne der. La oss heller starte med svart vinyl. Ola Furu er Norwegian Wood. Han er Beatles. Skal du invitere Ola Furu på en pils er det ingen ulempe å kunne litt om førstepressinger fra 60- og 70-tallet.

- Jeg har de fleste Beatles førsteutgaver i mono og stereo på EP og singler. Mye ble presset i utlandet, men vi hadde presserier i Norge også. Pressing av vinyl på 60-tallet var håndarbeid. Noen var dyktigere enn andre.

- Hvem var den beste?

- TIP i Fredrikstad eller i Østfold. EMI trykket på Frysja i Oslo, men TIP er mer sjeldne. Det er fantastisk lydkvalitet, som selvsagt ikke skal ødelegges av moderne teknologi. Jeg hører bare musikk på anlegget fra 50-tallet. Hvorfor endre noe som er perfekt?

TIP er noe Google er lite behjelpelig med. Dette er kunnskap som sitter mellom ørene på folk som Ola Furu, helt nede i dypet av informasjonen hvor nettsøkene ikke slipper til. Ola Furu bruker like mye tid blant vinylen enn blant trærne i norske skoger.

- Det å plukke vinyl i platebarer er noe spesielt. Jeg har hengt mye på platemesser, og pleier å ha en egen stand. Jeg har en bra samling, og når man har skiver til 50.000 kroner stykket, trekker det folk.

- Hva slags plater er det?

- Eksempelvis det første Beatles-albumet. De første pressingene er mest verdifulle. Jeg har vel 40 varianter av Please Please Me, men mangler allikevel 15-20 for å få en komplett samling. De norske pressingene ble ikke trykket i så mange eksemplarer, og er verdifulle.

Ola Furu jobbet i et fransk selskap, men søkte seg til London, verdens navle for vinylfantaster. Det er fristende å tenke at det hadde en sammenheng.

- Hehe. Nei. Det var andre grunner til at jeg dro til London, men jakten på vinyl tok litt av. Vi hadde kontor midt i Soho, med hele Swinging London rett uten for døra, og mye bra platesjapper. Trident Studio, hvor Bowie lagde sine første album og Beatles sine siste, lå rett rundt hjørnet.

Med åttespors mikser, datidens høyteknologi, parkerte Trident markedslederen Abbey Road Studios. I dag går det mest i Ebay og auksjoner.

- Samler du andre band?

- Jeg har mye Neil Young, Bob Dylan, Frank Zappa og en god Rolling Stones-samling, men etter Beatles er David Bowie en god nummer to. Jeg er svært glad i britisk musikk, frem til punk på sent 70-tall.

- Skjønner franskmennene seg på dette?

- Nei. De skjønner ingenting av hva jeg holder på med.

Ola Furu sitter med grådressen og den blåhvite skjorta i møterommet i Oslo, selv om vi er like mye i London på 60-tallet. Antrekket er ytterst korrekt, men det bor en punker bak dressen. Så hvordan endte egentlig Ola Furu opp på toppen av franske Capgemini i Norge?

- Jeg utdannet meg til it-ingeniør, og jobbet i en servicebedrift som programmerer, men fant fort ut at jeg passet bedre som konsulent. Jeg gjorde et rask scan over bransjen, og skjønte fort at Capgemini var det beste valget.

- Hvorfor det?

- Det var et selskap som var passe løs i snippen, men allikevel faglig tunge og med en akademisk tilnærming. De hadde det internasjonale perspektivet. Jeg har aldri vært noen teknologisk nerd, og foretrekker å jobbe med salg og tett på verdiøkningen. Så jeg søkte, kom på intervju og fikk jobb i 1987. Så har jeg blitt værende.

1987 var året da Ronald Reagan var president, mens Gro Harlem Brundtland var statsminister. Sett med rockebriller var det et fattig år. Madonna turnerte verden rundt etter Who´s That Girl, Johnny Logan vant Melodi Grand Prix, Michael Jackson slapp Bad mens Alice Cooper holdt på å bli halshugget i eget sceneshow.

Det er lenge siden. I dag snakker mange om å bytte jobb hvert femte år for å holde seg i form, som om arbeidslivet var en idrettsprestasjon. Ola Furu har lagt 25 år bak seg på samme sted, og kvalifiserer til den etter hvert så utskjelte gullklokka. Han steg raskt i gradene, og gikk fra konsulent og prosjektleder til mellomleder, hvor han bygget opp en prosjektlederavdeling. Furu havnet raskt i ledergruppa.

- Den ene oppgaven tar gjerne det andre. I et system som dette er det et vell av muligheter for de som liker å ta tak i ting som ikke snurrer så bra.

Furu fikk det ene forretningsområdet etter det andre i Capgemini til å snurre fortere, og ble skjøvet oppover i spiralen. Furu fikk ryddet opp i både knitring fra stiften og hakk i plata, mens markedet har gått fra 33,5 omdreininger i minuttet til 78. Outsourcing i it-bransjen har vokst raskt. Det er innen offshoring Capgemini har satt inn trykket. Mediene har skrevet kilometere med spalter om når offshoring skulle ta av. Furu mener at det er nå det skjer. Veksten i markedet er også noe av grunnen til at Ola Furu og Capgemini Norge økte resultatet med 25 prosent i 2013.

- Norske virksomheter er i en større endringsprosess enn man skulle tro, hvor mye av produksjonen flyttes til India. Offshoring utgjør en annen forretningsmodell enn den konvensjonelle, og den er lønnsom. Å drive konsulentvirksomhet på norsk jord med norske priser er dyrt. Å finne en god balanse av lokale konsulenter i Norge, som skjønner forretningene her, og arbeidskraft i India gir en god dynamikk, høy kvalitet på tjenestene og mer igjen for pengene.

Argumentene har vi hørt før. Vi fjellaper er for dyre i drift, og vi er for få. Norge har priset seg ut av markedet. Det er derfor Norwegian ansetter kabinansatte i utlandet. Det er derfor jordbruket og fiskeriene kjøper inn robotteknologi. Det er derfor oljebransjen bruker så mye penger på høyteknologiske løsninger. Det er derfor jordbærplukkerne kommer utenfra. Men tsunamien kommer først når offentlig sektor går offshoring. Det er her Ola Furu setter inn støtet.

- Offshoring er først og fremst en trussel for en del av våre nordiske konkurrenter, men etter min mening er det ikke en trussel for kompetansemarkedet. Her har vi en underdekning på kompetanse i Norge, og vi klarer ikke få nok kontinuitet og stabilitet. Konkurransen om hodene er altfor hard, det finnes ikke arbeidsledighet og vi ser en kannibalisering mellom konsulenthusene som ikke gavner noen, aller minst kundene.

Konjunturene svinger fort. Det er bare fem år siden bremsene ble satt på i it-bransjen og det å være konsulent var en risikosport. I dag er man for lengst tilbake i høydedragene under dotcom-tiden, med den forskjell at det nå er mer enn bare luft i ballongen.

- Teknologi og IT gir utrolige muligheter, og vi har en sunn og solid økonomi i finansinstitusjoner og vi ser at offentlig sektor har store uløste oppgaver, som vi ikke har råd til eller klare å løse uten å sette ut deler av arbeidet. Teknologien utvikler seg raskt, med sosiale medier, big data, mobile løsninger og digitale kanaler. Kort sagt SMAC, Social Media. Analytics. Collaboration! Det kommer på løpende bånd, og her er konsulenthusene tidlig ute med å plukke opp nye teknologier og metoder.

- Det er delte meninger om offshoring.

- Norge er det landet som har det minst vondt kostnadsmessig, og er i en god situasjon til å investere nå. Regjeringen har sitt program for digitalisering av Norge, med et enormt moderniseringsbehov innen justis, helse, skatt og Nav. Hvordan skal dette egentlig løses? Vi håper den nye regjeringen går langt høyere på banen enn den gamle. Offshoring handler ikke bare om pris, men om leveringsdyktighet.

Konkurransen innen offshoring er knallhard. De store internasjonale konsulenthusene, som IBM, Accenture og Capgemini sloss både om kundene og de beste hodene i India og andre lavkostland. Indiske konsulenthus har for lengst meldt seg på. Og kanskje er det her vi er i historien om outsourcing.

Vi outsourcet produksjonen til Kina, og kinesiske selskaper skjønte at de like godt kunne ta over hele verdikjeden. Vi outsourcet til India, og de indiske outsourcingsleverandørene tenkte det samme. For hva skal man egentlig med Capgemini? På hvilket tidspunkt har man outsourcet sin egen relevans i markedet?

- Hehe. De indiske selskapene kommer sterkt og er utrolige aggressive i markedet. Konkurranse er bra. Det skjerper oss, og jeg er stolt over at vi har vunnet anbud head to head med indiske aktører. Vår fordel er at vi kan det norske markedet. Vi har kjent kundene i mange år, vi kan systemene, kulturen og lovverket. Vi vet hva norske virksomheter trenger. Det ligger en tillit i bunn som ikke kan kjøpe for penger.

Kanskje er det historien som gjentar seg. Abbey Road Studio ble utkonkurrert av Trident og ny teknologi. Capgemini satser på at det samme vil skje innen offshoring. Men det er her paradokset ligger. For har Ola Furu valgt å hoppe på CD-er, mp3 og strømming innen musikk? Nei. Her levere it-reformatoren et godt liv på 1960-tallet.– Når det gjelder teknologi skrur jeg bare på én ting, og det er volumknappen.