Foto: Dagny/Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.5)

STATEN: Vil du på nett? Flytt til byen. Illustrasjonsfoto: Dagny/Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.5)

Bare staten mangler i spleiselaget

TELEKOMMENTAR: For første gang ser vi et sprik i ekompolitikken. Det er bra, skriver Arne Joramo.

Og det dreier seg om adskillig mer enn «småpenger» slik statssekretær Reynir Johannesson uttrykker det. Det handler faktisk om at den halve millionen nordmenn som bor mest spredt skal få adgang til det digitale samfunnet. Eller for å se det brutalt: tvinges til å flytte til byen.

La meg først se konkret på hva det handler om i diskusjonen om statlige tilskudd. Ser vi på hva de har utløst hittil kan vi grovt regnet se at 100 millioner i statlige tilskudd utløser bredbånd til 7.500 husstander og samlete investeringer på iallfall 350 millioner kroner. Dersom vi dobler dette beløpet, som Arbeiderpartiet gjør i sitt alternative budsjett, betyr det at 15.000 i spredt bebygde områder får bredbånd årlig. Øker vi til 300 millioner, som undertegnede mener er et riktig nivå, betyr det ca. 20.000+ per år. Over ni år fram til 2025 vil det bety at 180.000 husstander, mer enn 360.000 mennesker på bygdene, ville få fullverdig høyhastighets både fast og mobilt bredbånd.

Vi er helt enig med dagens regjering om at det må stilles krav til de andre i spleiselaget. Og de stiller opp. Før søknadene havner på Nkoms bord har både lokalsamfunnet og kommunen lagt mer enn en tredjedel av investeringene i potten. Og ofte forutsettes videre at operatørene bidrar med sin tredjedel. Og det gjør de. Det finnes eksempler på små prosjekter der Telenor i dag bidrar med halvparten, for eksempel 25.000 av 50.000 i totalkost. Dermed er det slik at finansiering av bredbånd på bygda er på plass for to tredjedeler av det som kreves. Sagt enkelt: Når det søkes om 400 millioner er alt 800.000 millioner lagt i potten.

Noen kommuner, som for eksempel Sørreisa og Gratangen i Troms, har valgt å finansiere hele utbyggingen med egne bevilgninger og tilskudd uten bidrag fra operatør. Vi forstår at utålmodige kommuner gjør det, men å utelukke operatørinnsatsen er ikke den mest anbefalte veien å gå. Operatørene vil gjerne investere opp til 25.000 i hver husstand i bygda også i velfunderte prosjekter.

Det er med glede vi ser at Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan enes om en betydelig mer offensiv politikk hva tilskudd angår. De vil foreløpig ikke strekke seg så langt så de 300 millionene årlig jeg antyder, men de dobler regjeringens innsats. Og de sier vi må sette ressurser bak det samme målet som EU: 100 Mbps som kan oppgraderes til gigabitnett.

Vi nærmer oss det som kreves for full dekning.

Vi har i analysen «Bredbånd mot 2025» beregnet at en slik dekning krever over 30 milliarder i investeringer.  Det ble investert 2,6 milliarder i fiber i fjor. Mye tyder på at vi år beveger oss mot tre milliarder. Det er ikke usannsynlig at norske teleoperatører vil investere 25 milliarder i høyhastighets fibernett fram til 2025. Noe av det vil selvsagt skje i eksisterende nett der de har 375.000 husstander som ikke har kjøpt tjenester fra fiberen som går forbi. Men legger vi så til mulige lokale og statlige investeringer på 600 millioner årlig, ser vi at vi nærmer oss det som kreves for full dekning, dette er et mål Norge kan nå. Om vi vil!

Og det regjeringen også utmerket vet er at noen tusen spredte boliger vil være fraflyttet om ni år. Det er bare å kaste et blikk på SSBs prognoser som kan de også se hvor. Så vær ikke så redd for de store kostnadene med de to siste prosentene. De har brutalt sagt flyttet til byen før 2025. Og om vi bare skulle være kommet til 98 prosent i 2025, tror jeg likevel vi ville trone helt i Europa-toppen og de aller fleste ville juble. Jeg er ikke politiker og tør si at 98 prosent er godt nok, men at det politiske målet selvsagt må være 100 prosent. Og som Nkom-sjef Torstein Olsen så treffende sa det nylig fritt sitert: Forskjellen mellom EU og Norge er at norske politikere mener det de sier.

På radioen synger de akkurat når dette skrives «når internettene blir lange». Saken er at internett ikke når langt nok. Det må bli lengre. Rekke til skolebarn i Hustadvika eller på Berg på Senja som ikke kan gjøre digitale lekser hjemme.

Det handler selvsagt ikke bare om penger.

Det handler selvsagt ikke bare om penger. G.Fast og VDSL med vektoring eller supervektoring kan og bør utnyttes. Men det løser ikke utfordringene ute på bygdene. Der er avstandene til fibernode alt for stor til det. Det gjør operatørinvesteringene mindre selvsagt. Men det er da slett ikke gitt at de sparte investeringene vil bli brukt til fiber der høyhastighets kobber ikke rekker fram.

Vi trenger nye graveforskrifter i byene. Vi trenger G.Fast og VDSL. Men det løser ikke de største utfordringene. Det hjelper bare litt.

Og da ender vi med bare mobil til de som trenger både fast og mobil mest. De som det er mest lønnsomt for storsamfunnet blir litt lengre hjemme.  Det er liten tvil om at regjeringen mener disse må greie seg med mobil og at de satser på at langtrekkende 700 MHz skal være midlet etter hvert kombinert med 5G. Som kjent er 700 MHz også en pilotfrekvens for 5G. Nå kan det godt skje at ikke denne frekvensen er operativ for mobiloperatørene før i 2023. Om NTV holder på sin konsesjon fram til 2021 og bruker et par år på opprydding er vi der. Og mobil er veldig bra, men ikke alene nok.

Jeg tør hevde at den den siste tungvekteren vi har sett i norsk telepolitikk (unnskyld Reynir) het Kjell Opseth. Det var han som motvillig ryddet vei for Netcom rundt 1990.  Kanskje bør jeg nevne Tormod Hermansen også. Han var jo også så vidt statssekretær.

Etter den gang har tele vært en parentes i politikken.

Etter den gang har tele vært en parentes i politikken. I den nasjonale debatt har det kun handlet om Telenor og statens eierskap der, men i fast bredbånd har Telenor bare 40 prosent av markedet. Det er ikke først og fremst Telenor som har gitt oss mest høyhastighetsnett. Det har Altibox, Get og andre fiberoperatører gjort.

Det er ingen tilfeldighet at bredbånd ikke har syntes i den nasjonale debatten og aller minst på statsbudsjettet.  Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå virkelig tør utfordre er det første gang, er det håp om en reell politisk debatt. Kanskje kan det digitale klasseskillet i valgkampen bli nevnt til og med på TV?

Det handler om mer enn småpenger, Reynir. Det handler vel egentlig om vi skal ha en telepolitikk eller ikke. Om vi skal ta den distriktspolitiske utfordringen på alvor eller ikke. Og det er jo trist at staten må bruke en milliard kroner årlig i pressestøtte, momsfritak og støtte til ombæring av papiraviser på lørdager. Før det er en aktuell problemstilling å omdisponere en smule, må vel regjeringen sørge for at ombæring av papir blir overflødig. I første omgang skikkelig nett til alle.

Dagens regjering bryr seg om oss som bor i byen. Reynir Johannesson lovte i går en nasjonal graveforskrift før valgdagen. Bra det. For noen. Så ser det ut til at opposisjonen får hjelpe de som bor på bygda. For skal det fortsatt finnes folk der må det tilskudd til, noe som både stimulerer næringsutvikling og bosetting og kulturformidling. Regjeringens budskap til bygdefolket er enkelt nok: flytt!

For oss som syns landet er vakrest hvis det fortsatt bor folk der, og at boligprisene i Bjørvika er høye, må det være lov å protestere.

Arne Joramo er redaktør i Telecom Revy.