3G - Drømmen som brast

I år, tolv år senere, har to av de tre norske 3G-operatørene åpnet nettverkene for kommersiell bruk, lenge etter planen, noen erfaringer rikere og med kraftig justerte forventninger.

Et jordskjelv?

Selv om umts var et hett forskningsfelt over store deler av nittitallet var det først mot slutten av tiåret at 3G ble kjent for et større publikum. I 1998-99 begynte hypen å ta av, ikke minst hjulpet av et allerede opphetet dotcom-marked.

Lovnaden var en dataoverføringshastighet opp til 2 Mbit/s. Det skulle muliggjøre overføring av video. Slik funksjonalitet, slo en samlet tele-bransje fast, ville åpne for en rekke nye bruksområder for mobiltelefonen.

-- Hvis prosjektet (umts - red anm) lykkes kan det føre til jordskjelv i televerdenen, ikke bare når det gjelder applikasjoner, men også for selskaper som ikke har klart å følge med i utviklingen, uttalte Oddvar Hesjedal, leder i Telenor FoU, til Computerworld i desember 1998.

Ennå har Hesjedals spådommer til gode å innfri, men frem mot 2000 fortsatte forhåpningene til umts å øke. Mobil-operatørene så at de gjennomsnittlige inntektene per abonnement (arpu) kom til å stagnere fordi storbrukerne av mobiltjenester allerede var i kundefolden. Dermed oppstod det et behov for en ny melkeku som kunne bidra til å fortsette den kraftige veksten fra 90-tallet.

En mellomstasjon var wap og gprs. Mulighet for overføring av data over gsm-nettet - som internett og epost - skulle klargjøre grunnen for de betalingsbaserte data-tjenestene i fullskala, som skulle komme senere med umts.

Tidenes hasard

Men først måtte det bestemmes hvem som skulle få utnytte de begrensede umts-frekvensene. En mulighet var å gi konsesjon til de operatørene som kunne love best dekning og raskest utbygging - som det ble gjort i Norge - men i flere av de store markedene i Europa ble det besluttet å auksjonere bort konsesjonene.

Det gjenspeiler at også de respektive lands myndigheter hadde svært stor tro på umts og ville ha sin del av kaka. Og ganske riktig - mange aktører meldte seg på og budene haglet.

I Tyskland og Storbritannia endte det med at operatørene som kom vinnende ut (trodde de), endte med å betale åtte milliarder euro for en umts-lisens. Med dagens kurs tilsvarer det over 65 millarder kroner.

Tilsammen betalte europeiske mobil-operatører i løpet av noen måneder i 2000 rundt 109 milliarder euro for retten til å bygge ut umts. Analyseselskapet iSupply har regnet ut at operatørene, for å oppfylle egne løfter og statlige konsesjonskrav, i perioden 2001 - 2007 må bruke noenlunde det samme for å få nettene på beina. Dermed ender den totale prislappen på 218 milliarder euro - utrolige 1800 milliarder kroner.

At noen virkelig trodde at det innen rimelig tid skulle være mulig å tjene inn en slik investering har fått onde tunger til å hevde at umts-auksjonene i 2000 var tidenes hasard. Resulatet ble i hvert fall at store deler av telekom-industrien i Europa var på konkursens rand.

For det første viste det seg at gprs og wap ikke slo i gjennom som forutsatt. Det man trodde var killer-applikasjoner, og som skulle lede kundene over på umts, viste seg å være funksjonalitet for spesielt interesserte. Etterhvert ble det også klart at den faktiske umts-båndbredden slett ikke ville nærme seg, men heller opptil 384 Kbit/s, altså litt raskere enn en dobbel isdn-linje. Dette, kombinert med at luften gikk ut av dotcom-boblen, gjorde det pinlig klart at det i beste fall ville ta lang tid før umts kunne bli kommersielt bærekraftig.

Fint på utsiden

I Norge valgte Stortinget, kanskje heldigvis, ikke å auksjonere bort umts-lisensene. I steden ble det utlyst en såkalt skjønnhetskonkurranse. Det medførte at det var de av operatørene som kunne love raskest og bredest utbygging som skulle belønnes med en konsesjon. I tillegg kom en engangskostnad på 200 millioner kroner, samt en årlig avgift på 20 millioner kroner.

På forsommeren 2000 utlyste Samferdselsdepartementet fire umts-konsesjoner. De syv som endte med å søke var Telenor, Netcom, Tele2, Broadband Mobile (norske Enitel og finske Sonera), Broadwave Communications, Orkla-eide Reach og Orange Norge. Første desember samme år ble det klart at det var de fire første som hadde vært mest optimistiske i sine utbyggingsløfter. Konsesjonene ble tildelt Telenor, Netcom, Tele2 og Broadband Mobile.

Tele 2 ga opp

Det var Tele2 som la frem de mest ambisiøse planene. Fem milliarder kroner ville selskapet bruke på utbyggingen. Det skulle i løpet av åtte år medføre et umts-nett som skulle dekke 99 prosent av Norges befolkning. Og bare etter ett år, altså i årskiftet 2001 - 2002, skulle Tele2 kunne tilby 3G til 2,2 millioner nordmenn. Til sammenligning la Telenor opp til et umts-tilbud til 170.000 brukere etter ett år.

Det viste seg imidlertid raskt at Tele2 verken hadde evne eller vilje til å leve opp til løftene i konsesjonssøknaden. I november 2002 var selskapet i sluttforhandlinger med Samferdselsdepartementet om oppsigelse av konsesjonen. Dermed forsvant minst 200 millioner kroner ut vinduet, men selskapet slapp å investere miliarder i nettverksutstyr - noe som utvilsomt var et smart trekk.

En konsesjon mindre

Men det var ikke Tele2 som kastet inn håndkleet først. Det var Broadband Mobile. Under et år etter at selskapet fikk konsesjon, var selskapet på vei til skifteretten. Telemarkedet hadde snudd og Sonera, medeier sammen med Enitel, gjorde det klart at de ikke hadde til hensikt å spytte en krone til inn i umts-utbygging i Norge.

Enitel prøvde å selge seg ut, men fant ingen kjøpere. Hele eventyret hadde til da kostet 375 millioner kroner. 55 ansatte mistet jobben.

-- Vi tapte blant annet fordi en av våre eiere har tatt seg vann over hodet i sin internasjonale satsing, uttalte administrerende direktør Bjarne Aamodt, da konkursen var et faktum. Det var en dårlig skjult antydning om at han ikke var helt fornøyd med Soneras innsats for å berge selskapet.

Samferdselsdepartementet skjønte da at det nok ikke var plass til fire umts-aktører i Norge og lot derfor Broadband Mobiles konsesjon gå i glemmeboken.

Tele2s konsesjon ble det Hi3 Access Norway som overtok, sterkt rabattert. I september 2003 la selskapet, eid av britiske Hutchison Whampoa og svenske Investor, 62 millioner kroner på bordet og fikk med det retten til å bygge ut umts i Norge. Konsesjonen pålegger selskapet å bygge ut 3G til 30 prosent av den norske befolkning innen 2009, noe som er barnemat i forhold til hva Telenor og Netcom har forpliktet seg til gjennom gamle løfter.

Hvor er telefonene?

Ifølge planene skulle umts lanseres i Norge i 2002. På sett og vis var i hvert fall Telenor i rute for å få til det. 1. desember 2001 åpnet selskapet det som har fått kreditt for å være verdens første umts-nettverk. Selv om det nok ikke var helt reelt - nettet var i praksis et pilotprosjekt - viser det i hvert fall at selskapet på den tid hadde planer om en rask utrulling av 3G.

Problemet var telefonene. Det var ventet at de første umts-terminalene skulle bli tilgjengelig i løpet av tredje kvartal 2002. Det ble de ikke. Blant annet slet produsentene med å utvikle telefoner med akseptabel batterikapasitet, fordi umts dobler behovet for minne og regnekapasitet.

Dette sammenfalt med økonomiske nedgangstider på grunn av dotcom-kollaps. Gprs og wap floppet og det oppsto en gryende forståelse hos operatørene av at umts ville koste betydelig mer enn det ville smake.

For å berge stumpene ble strategien både for norske og utenlandske umts-operatører å hale ut tiden. Til tross for strenge konsesjonskrav viste det seg å være enkelt. Operatørene slo fast at det var galskap å bygge nett når det ikke fantes terminaler på markedet og mobil-produsentene argumenterte med at risikoen med å utvikle terminaler i stor skala uten utbygde nett, var for stor.

Uthalingstaktikken sparte telekom-bransjen for enorme summer. Netcom-sjef Barbara Thoralfssen uttalte til Dagens Nærinsgliv i forrige uke at investeringene knyttet til utbygging av umts orginalt var estimert til mellom tre og fire milliarder kroner.

Fordi prisene på 3G-nettverksutstyr, på de fire årene som har gått siden konsesjonene ble fordelt, har falt dramatisk, ender Netcom med en umts-regning på rundt en milliard kroner. Med slike besparelser gjør det ingenting at telemyndighetene har straffet selskapet med bøter på en million kroner for treg utbygging.

Hva har vi fått?

Første desember 2004 åpnet Telenor omsider Norges første operative umts-nett. I forrige uke fulgte Netcom etter. Dermed er to av tre nett oppe og går, rundt tre år etter den opprinnelige tidsfristen.

Hva har vi fått? I hvertfall ikke det som ble forespeilet da umts lå på tegnebrettet. Båndbredden er kraftig barbert og tjenestene som skulle komme er det få som har sett noe til. Video-telefoni - som mange mente var killer-applikasjoen med 3G - er ikke engang støttet på Nokias første masseproduserte umts-telefon Nokia 7600.

Dermed muliggjør umts så langt ikke flere tjenester enn det som allerede er tilgjengelig med gprs. Det er et problem når operatørenes erfaringer med 2,5G er at betalingsvilligheten for data-tjenester har vist seg å være begrenset.

Men det betyr ikke at umts blir uten betydning. Stadig flere peker på at 3G vil få stor innvirkning på et annet område, nemlig tale. 3G-nettverkene har rundt tre ganger så stor kapasitet som gsm-nettene og kan dermed distribuere tale-trafikk langt billigere.

Det kan vise seg å bli en stor trussel for gsm, og til og med fasttelefonen. Innehaver av den tredje umts-konsesjonen i Norge, Hi3 Access, er blant selskapene som driver denne utviklingen. I noen land tilbyr selskapet nå talepriser som ligger ned mot en femtedel av hva gsm-konkurrentene tar. Det gjør ikke bare at gsm sliter. Det gjør umts konkurransekraftig også med hensyn til tradisjonell telefoni.