KOMMENTAR | Hans-Petter N.-Hansen
Vi bruker fremtidens teknologi til å lengte etter fortiden
En ny KI-trend på Facebook sender folk tilbake til 60-, 70- og 80-tallet. Bildene er morsomme, men får meg til å tenke på hva som har skjedd med troen på at fremtiden skal bli bedre enn fortiden.
Publisert
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i CW.
Den siste uken har Facebook-feeden min vært full av mennesker på en tidsreise. Oppskriften er enkel: Last opp et bilde av deg selv til ChatGPT, og gi følgende instruks:
«Plassér meg, basert på alt du vet om meg, i den epoken hvor jeg virkelig hører hjemme. Velg frisyre, klær og miljø. Pass på at jeg forblir gjenkjennelig. Ingen spørsmål, du bestemmer».
Resultatene er interessante. Venner og ukjente dukker opp på italienske fortauskafeer på 60-tallet, i hippiemiljøer på 70-tallet, på gamle kontorer eller i norsk natur. Noen havner i vikingtiden. Selv ble jeg plassert på en blanding av 80- og 90-tallet, med fargerik retrojakke, Apples ikoniske Macintosh, kassettspiller, videokamera og bøker. ChatGPT mente jeg tilhørte den første generasjonen som opplevde både en analog oppvekst og den digitale revolusjonen.
Det som slår meg, er hvor få av bildene jeg har sett som viser vår egen tid, og hvor lite fremtiden ser ut til å friste. I stedet går penn, papir, gitar, natur, kaffekopper og menneskelig nærvær igjen. Ingen sitter bøyd over mobilen. Ingen ser ut til å vente på neste varsel. Og kun ett av bildene viser et menneske i en utopisk fremtid.
Bildene utgjør selvfølgelig ingen representativ undersøkelse av nordmenns fremtidstro. Instruksen inviterer til tidsreise, KI-modellene gjenskaper romantiske klisjeer, og folk deler bildene de liker best. Fortiden var heller ikke fri for uro, sykdom eller økonomiske problemer. Likevel slår det med at disse bildene, gitt at de virkelig gjengir det alle disse menneskene har bedt ChatGPT om - å plassere dem i en epoke hvor de virkelig hører hjemme - at alle ser ut til å lengte etter følelsen av å ha tid, oversikt og kontroll over eget liv.
Hva gjør oss egentlig lykkelige?
I min første bok, Tilkoblet og til stede, som kom ut i 2024, skrev jeg om spenningen mellom teknologiens muligheter og vår evne til å være til stede i livet vi faktisk lever. Bokens kjerne handlet om hva det er som gjør oss lykkelige, hvor jeg hadde formulert min egen formell:
Lykke = Virkelighet - Forventninger + erfaringer + tilpasningsdyktighet + nysgjerrighet + mestringsfølelse.
Formellen er ingen vitenskapelig fasit, men en måte å beskrive hva jeg mener som gjør livet vårt godt og som gir det mening. I dagens hyperindividualistiske, digitale og FOMO-baserte hverdag er de fleste av disse faktorene under stort press. Tirsdag 10. november skrev flere medier om at nordmenns ønske om å spare er det høyeste siden Finans Norges målinger startet i 1992. Samtidig falt Forventningsbarometerets hovedindikator fra minus 16,6 til minus 22,5 på ett kvartal. Vi ønsker å sikre oss mot fremtidige økonomiske sjokk, men ønsket om å spare betyr ikke at vi faktisk har penger til overs. Fjerde november viste TV 2 til Huseiernes bokostnadsindeks, og at bokostnadene har doblet seg i løpet av de siste 10 årene. Når den etablerte oppskriften på trygghet ikke lenger gir den tryggheten vi forventet, påvirker det også hvordan vi ser på fremtiden.
Hva skjer med mestringsfølelsen?
Samtidig blir tilpasningsdyktighet et stadig større krav. Arbeidslivet endres raskt, og kunstig intelligens overtar oppgaver som tidligere krevde kunnskap, erfaring og menneskelig vurdering. På den positive siden kan det frigjøre tid og skape nye muligheter. På den negative siden risikerer vi å miste mye av det som gir oss mestringsfølelse, når vi overlater - frivillig eller ufrivillig - stadig mer av arbeidet, tenkningen og problemløsningen til maskiner.
Vi mennesker lærer gjennom å prøve, feile, forstå og lykkes. Det er en nødvendig friksjon vi bør hegne om, men som kunstig intelligens vil fjerne.
Vi mennesker lærer gjennom å prøve, feile, forstå og lykkes. Det er en nødvendig friksjon vi bør hegne om, men som kunstig intelligens vil fjerne. Mestring oppstår ofte nettopp gjennom det som krever (kognitiv) innsats. Etter hvert som kunstig intelligens løser stadig flere problemer før vi selv rekker å prøve, mister vi erfaringene som gjør oss kompetente, selvstendige og trygge på våre egne evner. På den måten kan vi bli mer produktive uten nødvendigvis å bli mer lykkelige. Dette gjelder spesielt dersom gevinstene fra teknologien i stor grad tilfaller dem som eier systemene, mens vi mister oppgaver, innflytelse eller økonomisk trygghet.
Det er kanskje derfor bildene fra fortiden treffer meg så hardt som de gjør, for de viser mest av alt mennesker som lengter tilbake til en epoke der de tilsynelatende har det som tekoligarkene forsøker å effektivisere oss frem til: tid, tilstedeværelse, fellesskap og muligheten til å mestre vårt eget liv.
Nå er det ikke slik at jeg ønsker meg tilbake til 80-tallet igjen, selv om jeg har veldig mange gode minner fra den epoken. Jeg trives veldig godt i den rollen jeg har i dag, hvor jeg utforsker teknologien og mulighetene den gir oss. Nysgjerrigheten er tross alt også en viktig del av lykkeformelen min. Men jeg opplever at bildene forteller oss at vi trenger en mer menneskelig forestilling om fremskritt. En fremtid det er verdt å glede seg til, må også gi oss økonomisk trygghet, tid til hverandre og muligheten til å lære, utvikle oss og oppleve mestring.
Alternativet er at vi kanskje fortsetter å bruke fremtidens mest avanserte teknologi til å drømme oss tilbake til fortiden. En fortid hvor vi var mer lykkelig tilkoblet og til stede i våre egne liv.
