DEBATT | Siw Wikan
Ikke undervurder Kommune-Norge
Vi diskuterer stadig hvordan vi skal få fart på digitaliseringen av offentlig sektor. Samtidig har noe bemerkelsesverdig skjedd i Kommune-Norge.
Fra den første kommunen besluttet å anskaffe ny elektronisk pasientjournal i november 2024 og frem til utgangen av 2026, vil 267 kommuner ha tatt valget om ny EPJ til helse- og omsorgstjenesten. De 34 kommunene som tidligere valgte Helseplattformen, kommer i tillegg. Det betyr at nær 75 prosent av landets kommuner på litt over to år har gjennomført offentlige anskaffelser av et av sine viktigste digitale arbeidsverktøy.
Det er en gjennomføringskraft som faktisk fortjener større oppmerksomhet.
Tør å prøve
En pasientjournal er ikke bare et ordinært IT-innkjøp. Valget berører informasjonssikkerhet, personvern, integrasjoner, migrering av helsedata og samhandling. Samtidig skal løsningen fungere for tusenvis av ansatte med svært ulike oppgaver og behov.
Anskaffelsen i Værnesregionen har vist oss verdien av kommuner som tør å prøve nye metoder for å gjøre bedre valg. Ansatte fra ulike faggrupper fikk teste løsningene gjennom konkrete arbeidsoppgaver i en egen EPJ-lab. Professor Dag Svanæs og fagmiljøet ved NTNU bidro med metodikk for brukertestingen.
Det er nettopp slik kommunene utvikler bestillerkompetanse. Ikke ved å gjøre alt selv, men ved å delta aktivt i arbeidet med å definere behov, stille krav og vurdere løsningene. Erfaringene blir værende hos dem som senere skal ta teknologien i bruk og hente ut gevinstene. Den kompetansen bør vi bygge videre på.
Samtidig ser vi en bevegelse mot sterkere samordning av offentlige innkjøp. DFØ har etablert et program for nasjonal samordning, det utredes en felles innkjøpstjeneste for kommunene og KS Digital bygger opp kapasitet til å gjennomføre felles anskaffelser.
Det kan være gode grunner til dette. Felles standarder, arkitektur og sikkerhetskrav kan redusere dobbeltarbeid, og mindre kommuner kan ikke forventes å bygge opp all nødvendig kompetanse alene. Men samordning og sentralisering er ikke det samme.
Erfaringene fra de siste to årene viser en annen vei. Kommuner kan gå sammen, dele kompetanse og gjennomføre anskaffelser i fellesskap, samtidig som beslutningene fortsatt er forankret hos dem som har ansvaret for tjenestene.
Poenget er ikke at hver kommune skal kjøpe inn alene. Det ville være både ineffektivt og urealistisk. Men felles standarder trenger ikke bety standardiserte anskaffelser, og sterkere samarbeid trenger ikke bety mindre kommunal beslutningskraft.
Mangfoldet i hvordan kommunene løser oppgaven, har også en verdi. Dersom stadig flere anskaffelser gjennomføres etter samme modell, kan vi miste rommet for å prøve nye tilnærminger og lære av hverandre. Her blir kommunal selvbestemmelse mer enn et prinsipielt spørsmål. Kommunene har ansvaret for tjenestene, medarbeiderne og innbyggerne. Da bør de også ha reell innflytelse over teknologien som i stadig større grad former hvordan tjenestene leveres.
Kompetanse og beslutningskraft
Det handler også om kompetanse og beslutningskraft. Når kommunene selv deltar i anskaffelser, utvikler de kunnskap om egne behov, teknologiske muligheter og markedet de skal kjøpe fra. Denne kompetansen er viktig også etter at kontrakten er signert, når løsningene skal innføres, videreutvikles og tas i bruk. Flyttes bestillerrollen og kontakten med markedet stadig lenger bort fra kommunene, risikerer vi å svekke nettopp den kompetansen som er nødvendig for å lykkes. Vi må passe på at vi ikke bygger en sterkere felles bestiller på bekostning av kommunenes evne til å være gode bestillere selv.
Et velfungerende marked trenger ikke bare gode leverandører. Det trenger kompetente og krevende kunder også.
Et velfungerende marked trenger ikke bare gode leverandører. Det trenger kompetente og krevende kunder også.
Samordning kan redusere dobbeltarbeid og gi stordriftsfordeler. Men nye organisatoriske og kontraktuelle ledd har også en kostnad. Dersom kommunene skal finansiere nye fellesstrukturer, bør gevinstene kunne dokumenteres. Målet må være bedre tjenester og bedre ressursbruk, ikke mer struktur i seg selv.
Kommunene er forskjellige i demografi, geografi, størrelse og økonomisk bæreevne. Utfordringene knyttet til kapasitet, kompetanse og økonomi er reelle. Vi må derfor være opptatt av hva som faktisk virker.
Og akkurat nå har vi et eksempel det er verdt å studere. 267 kommuner har ikke kommet dit de er ved å gjøre alt alene. De har samarbeidet, delt erfaringer og hentet inn ekstern kompetanse. Samtidig har de tatt ansvar for egne valg. Noen ganger bør vi også rett og slett heie på Kommune-Norge.
Krevende prioriteringer
Som tidligere kommunepolitiker har jeg stor respekt for hvor krevende det er å prioritere, samarbeide og samtidig ta ansvar for egne valg til det beste for fellesskapet. Nettopp derfor skal vi være varsomme med å flytte beslutningskraft bort fra kommunene når de nå viser at de både kan og vil ta ansvaret selv.
Ambisjonen fremover bør være å gjøre kommunene enda bedre i stand til å lykkes. Vi trenger samarbeid, felles rammer og kompetansedeling, men må være varsomme med å lage nye strukturer som flytter kompetanse og beslutningskraft bort fra kommunene. Tre av fire kommuner har vist at de evner å ta ansvar for krevende teknologivalg. Da bør vi bygge videre på det de har fått til, ikke organisere oss som om de ikke kan.
