Se opp for stordriftsulempen

I forbindelse med at Troms og Finnmark endelig kunne gå hver til sitt, dukket et ny-ord opp i debatten tidligere i uka: Stordriftsulempe. Ifølge representanten Randi Karlstrøm fra Kristelig Folkeparti og aksjonen "For Finnmark", var fylkeskommunen altfor stor, og hadde for mange stordriftsulemper.

Fylkeskommunen driver selvsagt med mye annet enn bare it, men det er vanskelig å se for seg hvordan den skal løse morgendagens oppgaver uten nye og mer moderne it-systemer. I en tid når bransje- og brukermiljøer snakker unisont om viktigheten av å sentralisere kompleksitet i skyen, låter ordet stordriftsulempe merkelig i utgangspunktet.

For nå skal datasystemene sentraliseres, fra datarommet inn i skyen. Vi gjør det fordi det koster for mye både i utstyr og kompetanse å ivareta sentrale elementer som blant annet sikkerhet, skalerbarhet og ikke minst kontinuerlig oppgradering av system- og applikasjonsprogramvare. Kompleksiteten på infrastrukturen har vokst it-avdelingen over hodet. I dag har bedrifter behov for å skape prosesser som fungerer på tvers av applikasjoner, virksomhetsgrenser og basisteknologi. De ønsker å bruke krefter på prosesser som støtter forretningen. Kompleksiteten må leies som tjeneste av noen som kan dele kostnaden på flere. Av noen som kan oppnå stordriftsfordeler. Virksomhetene får tjenester som er langt mer avanserte enn de ville vært i stand til å realisere selv, samtidig som kapitalkosten ved å etablere tjenestene bæres av utleier og ikke leietaker.

Finnes det i det hele tatt stordriftsulemper i vår del av verden? Er det ikke utelukkende fordeler forbundet med at alt flyttes inn i skyen? Eller sitter snart flere virksomheter med den følelsen finnmarkinger har hatt gjennom sitt tvangsekteskap med Troms.

Generiske løsninger som skal passe veldig mange godt, passer svært få helt perfekt. En helt klar stordriftsulempe er følelsen av å være en bitte liten fisk i et veldig stort hav. Jo større forskjellen er mellom den som leier tjenesten og giganten som produserer den, desto større er sannsynligheten for at leietakeren må tilpasse sine prosesser, endre måten man jobber på eller er organisert på, for å passe systemet.

Når det kommer nye versjoner av systemet, som det hele tiden vil gjøre, må man tilpasse seg endrede prosesser. Endringer som ikke nødvendigvis passer leietakerens forretning, samtidig som forandringer man kunne trenge, ikke kommer.

Dette er stordriftsulemper, og de som har vært med i bransjen lenge nok, kan huske at nettopp stordriftsulemper var grunnen til at man ønsket seg bort fra sentraliserte miljøer i riktig gamle dager. Skyen minner svært lite om fortidens stormaskinmiljøer, men det er viktig å forstå at man knytter et tett bånd til et bevegelig mål – ikke et statisk. Det blir viktig å skape kultur for kontinuerlig endring, slik at man hele tiden er i stand til å utnytte systemene for alt de er verdt, i stedet for å tviholde på gamle måter å jobbe på støttet av en løsning som passer dårligere og dårligere over tid.

For hvis man velger feil, kan skilsmissen vise seg å koste mer enn den smaker. Eller kanskje rett og slett vise seg vanskelig å gjennomføre i det hele tatt. Litt som vi ser i dagens kommune- og fylkeslandskap. Noen må rett og slett leve videre med sine stordriftsulemper.