Vi trenger digital klokskap – ikke bare digital tilgang

I det lille landet som vil bli best på digitalisering, har vi endelig våknet. På foreldremøter over hele landet snakkes det nå om en nullvisjon for barns bruk av sosiale medier, mens lærerne legger barnas mobiler og GPS-klokker i låste skap.

I begynnelsen av mai lanserte Helsedirektoratet nye retningslinjer for skjermbruk blant barn og unge: minst mulig er best – for alle aldre. Også for oss voksne, særlig de med barn.

Nå har også regjeringen tatt grep. 

Tirsdag kom stortingsmeldingen om en trygg oppvekst i et digitalt samfunn. Regjeringen vil ha slutt på "fingeren i været"-mentaliteten, hvor digitale læremidler velges på måfå, og skadelig innhold lurer bak neste klikk.

Det var på høy tid. Det er rundt ti år siden digitaliseringen skjøt fart i norske klasserom. Ti år med utstrakt bruk – uten solid forskning i ryggen. Ti år hvor små og store teknologiselskaper har konkurrert om å få klørne i små barnehender.

Kunnskapsministeren er bekymret. På pressekonferansen fortalte Kari Nessa Nordtun om svake skoleresultater. Motivasjon, trivsel og læringsutbytte er på vei ned. Mobbetallene går opp. Hun sier ikke at digitaliseringen alene har skylda, men utelukker heller ikke at den spiller en rolle.

Derfor stiller regjeringen nå spørsmålet: Må digitale ferdigheter fortsatt regnes som en av de grunnleggende ferdighetene – på lik linje med å lese, skrive og regne?

Samtidig gjentok digitaliseringsministeren mantraet om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030. Men hun er enig: Karianne Tung mener at vi ikke kan komme dit hvis vi ikke samtidig ivaretar barnas trygghet og rettigheter.

Fremover vil de yngste skolebarna møte en hverdag med mindre skjerm. Det er neppe dumt. For det er ikke slik at mest bruk gir best bruk.

Samtidig må vi passe oss for å svinge pendelen for langt i motsatt retning. Skjermkutt er nødvendig, men ikke total avkobling.

Kanskje det også er verdt å reflektere over hva slags skjerm vi bruker – og hvordan vi bruker den. Mange barn lærer å sveipe på en berøringsskjerm nærmest før de lærer å snakke, men det betyr ikke nødvendigvis at de utvikler digital kompetanse. Å mestre en pad krever lite annet enn grunnleggende motorikk. Å navigere på en PC, derimot, krever forståelse for struktur, filsystem, tekstproduksjon og bruk av mer avanserte verktøy som e-post og Excel. Dette er ferdigheter som i større grad bygger opp under digital modenhet og arbeidsrelevant kompetanse.

Framtidens samfunn trenger mennesker som forstår og former teknologien – ikke bare konsumerer den. Barna våre skal vokse opp til å utvikle, bruke og regulere digitale verktøy. Derfor må de få møte teknologien – men på en måte som er pedagogisk, trygg og tilpasset alder og behov.

Vi trenger digital opplæring – alle sammen. Skal vi lykkes i en digital framtid, må vi lære å ferdes trygt i det digitale rom. Vi må forstå kildekritikk og personvern, og vi må lære om kunstig intelligens – både når den bør brukes, og når vi skal la være.

For det handler til syvende og sist om digital dømmekraft. Hvis vi ikke utvikler den, risikerer vi at det lille landet som muligens blir mest og best digitalisert i 2030, kommer til kort noen år senere ...