Offentlig IT: Innovasjon må vike for samarbeid og kontroll

Regjeringen har lagt frem hårete mål for digitalisering. Norge skal rett og slett bli best i verden. Og det er ikke en ubegrunnet ambisjon.

En aldrende befolkning bidrar til minst tre utfordringer samtidig: Økende pensjonsutbetalinger, færre yrkesaktive borgere som er med på å finansiere velferdsstaten og et stadig dyrere helsevesen. I tillegg kommer global uro som tvinger oss til å prioritere forsvar og sikkerhet mye høyere enn før. Kort sagt, de offentlige utgiftene øker, og det er ikke så mye vi kan gjøre med det – bortsatt fra å effektivisere der vi kan. For alle praktiske formål betyr det digitalisering.

Spørsmålet er derfor ikke «om» vi skal digitalisere, men det er i høyeste grad et spørsmål om «hvordan».

 Denne uken  gikk Digitaliseringskonferansen av stabelen. Der gikk Digdir-direktør Frode Danielsen langt i å etterlyse en mer overordnet styring av digitaliseringsarbeidet i Norge. Analysen er at ressursene tross alt er begrenset, og at det er vanskelig å styre innsatsen dit den gir mest nytte når etater og kommuner først og fremst er opptatt av sine egne prosjekter og ikke helheten.

Dette er ingen ny problemstilling. Allerede tilbake i Bendik Rugaas (AP) sine dager som planleggings og samordningsminister (og med det Norges egentlig første digitaliseringsminister) på slutten av 90-tallet ble det debattert om digitaliseringen først og fremst skulle skje nedenfra eller ovenfra. Det vil si, la innovasjonen utfolde seg fritt blant dem som har skoen på eller sørge for styring, slik at stordriftsfordeler kan tas ut og sikre at utviklingen følger en prioritering underlagt forvaltningsmessig og politisk kontroll.

Den sammen problemstillingen var tema da Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ble etablert i 2008. Mange mente den gang at det nye direktoratet burde få et sterkere mandat enn det fikk, til å diktere både retning og teknologivalg for digitaliseringen i Norge. Den endte med at Difi primært fikk en rådgivende funksjon.

 Det er sterk tradisjon  i Norge for stor autonomi både i statlig og kommunal forvaltning. Nærhet til problemene som skal løses er åpenbart viktig for å finne gode løsninger. Den åpenbare skyggesiden er at det øker risikoen for at hjulet oppfinnes mange ganger, og ikke blir delt. I et samfunnsperspektiv er det dyrt. Det grunnleggende spørsmålet blir da om verdien i den frie innovasjonskraften i sum er større enn det vi mister i kontroll. Det er jommen ikke godt å si. 

Mye er gjort riktig med digitalisering i Norge. Både offentlig og privat sektor ligger høyt på internasjonale rangeringer av digital modenhet. Likevel går vi med ny teknologi som KI, store teknologiselskaper vi ikke helt kan stole på, global uro og en strammere nasjonal økonomi inn i en ny tid hvor forutsetningene endrer seg. 

Det blir rett og slett viktigere at vi prioriterer riktig og tar riktige valg. I et demokratisk perspektiv er det at ansvar norske politikere, med gode faglige råd fra et sterkt byråkrati, må ta. Konsekvensen av det vil være en sterkere overordnet styring av digitaliseringsarbeidet i Norge.