Det faller på de mellomstore å kontrollere KI

I disse dager går den fjerde i rekken av internasjonale KI-toppleder-konferanser av stabelen i New Dehli. I år står også Norge på programmet, som arrangør av en av hovedsesjonene: «En verdibasert tilnærming til KI vi kan stole på».

Det er fristende å ironisere litt over en i overkant svulstig overskrift, men la det ligge, for dette er den viktigste diskusjonen i vår tid.

De siste årene har det ikke manglet på varskorop knyttet til farene som følger med fremveksten av KI. De fleste innser at dette er teknologi som vil utløse raske, store og – ikke minst – brede samfunnsomveltninger det vil bli utfordrende å håndtere.

Samtidig er også oppsiden enorm. Håndtert klokt har KI potensial til å dramatisk øke velstanden i verden og også bidra til en mer rettferdig fordeling av den internasjonale verdiskapningen. Men nøkkelordet er nettopp «klokt». Akkurat nå er det dessverre lite slikt fra lederne som har størst innflytelse på utviklingen.

 KI-utviklingen  drives som kjent i hovedsak frem av USA og Kina. I et narrativ hvor «førstemann vinner alt», ser ingen av dem seg tilbake. Trump har gått til valg – og vunnet – på å gi KI-selskapene frie tømmer. Og i Xis autoritære Kina bruker man ikke tid på reguleringer når verdenshegemoni står på spill. Når USA i tillegg effektivt detroniserer alle overnasjonale organisasjoner og myndigheter – som naturlig kunne tatt en rolle i å regulere, kontrollere og tøyle KI-utviklingen – blir det lite rom igjen til veloverveide beslutninger.

Det er i det perspektivet Norge forsøker å føre en voksen samtale i India. Av overnevnte årsaker er det ikke grunn til overdreven optimisme. KI representerer så store maktsentriske og kommersielle krefter at en toppleder-konferanse neppe gjør så stor forskjell fra eller til. Likevel er det viktig at noen prøver.

 I Canadas statsminister  Mark Carneys nå berømte tale fra Davos om en rift i verdensordenen, uttrykte han håp om at de mellomstore maktene i verden kan finne sammen som en motvekt til stormaktene. I det ligger det også et håp om at vi kan øke sjansene for at KI, i det vesentligste, blir et gode for menneskeheten – og ikke en ny mekanisme for økte forskjeller.

Selv om USA og Kina trykker gasspedalen gjennom gulvet, er det ikke uvesentlig hva land og regioner som Canada, Brasil, Oceania, India, Europa og flere land i Asia og Afrika kan få til sammen. Samlet utgjør dette tross alt en betydelig kjøttvekt.

I tillegg er det bare å heie på EU, som har vist seg mer en villig til å stå opp mot de store teknologigigantene og allerede har lagt ned en betydelig innsats for å holde en viss kontroll på KI-utviklingen. Medlem eller ikke, bør det ikke være tvil om hvilket lag Norge skal spille for.

Alt i alt finnes det fornuft igjen i verden, men det er utvilsomt skremmende at den største teknologirevolusjonen i menneskehetens historie skjer i tid hvor verdens evne til samarbeid og felles kriseforståelse er så lav.