Tilgang til bredbånd for alle må prioriteres høyere

Heldigvis, får vi si, har politiske myndigheter i Norge vektlagt at det skal være mulig å bo i hele landet. Med skattevirkemidler, utbygging av infrastruktur og fordeling av statlige arbeidsplasser har skiftende regjeringer i hovedsak vektlagt tanken om at det har en egenverdi at ikke alle bor i de store byene.

De siste årene har likevel spesielt én faktor ikke fått tilstrekkelig politisk oppmerksomhet.

Internett har både kommersielt og forvaltningsmessig blitt så innvevd i samfunnstrukturen, at status som fullverdig borger i grunn forutsetter tilgang på digital infrastruktur – uansett hvor du bor. Dette har for de aller fleste områder i Norge ordnet seg med at private aktører har sett kommersiell verdi i en utbygging av ulike bredbåndsteknologier, nå om dagen stort sett fiber. Men det finnes ganske mange steder i Norge det naturligvis (sic) ikke er fullt så enkelt. Bor du på Finnmarksvidda, innerst i en fjord, på snaufjellet eller på den ytterste nakne ø, er det ikke gitt at båndbredden overstiger megabiten i sekundet. Satt på spissen er det et demokratisk problem.   

Det har de siste årene blitt bevilget penger over statsbudsjettet for å kompensere de områdene hvor en kommersiell utbygging ikke lar seg forsvare. Så også i årets forslag - det vil si 264,1 millioner kroner. Men flere, blant annet it-bransjens interesseorganisasjon IKT-Norge, mener dette er skuffende lavt. Og vi er enige.  

Lite kan sies å ha endret på samfunnet på så kort tid som internett. Staten kan rett og slett ikke legge opp til digital kommunikasjon med sine innbyggere og samtidig ha som mål at hele landet skal være bosatt – hvis ikke alle har et adekvat bredbåndstilbud der de bor. Som Fredrik Syversen i IKT-Norge påpeker står valget mellom et lavt beløp og utbygging over mange år, eller et høyere beløp og utbygging over færre år.

Det er åpenbart for oss at sistnevnte alternativ er det eneste riktige.