Kommunekrisen er et systemproblem, ikke et budsjettproblem

I 2024 skrev jeg at vi må halvere antall kommuner i Norge for å sikre velferdsstatens bærekraft. Da ble jeg i stor grad møtt med både latter og motstand. Ett år senere fremstår påstanden mer aktuell enn noensinne. Nær halvparten av norske kommuner står i fare for å havne på Robek-lista, og regjeringens ferske forslag til statsbudsjett for 2026 gjør lite for å endre kursen.

Et budsjett uten bærekraft

Regjeringen foreslår å øke kommunenes frie inntekter med 4,2 milliarder kroner. Det høres kanskje mye ut, men 2,9 milliarder av dette er ren kompensasjon for demografiske endringer. Det betyr at kommunesektoren i realiteten får en inntektsvekst på bare 1,3 milliarder kroner. Samtidig vokser behovene dramatisk. Aldrende befolkning, kompetansemangel, økte lønnsutgifter og høyere krav til digital infrastruktur tømmer kommunekassene raskere enn noen gang.

LES OGSÅ:

• 

  Trosser tolltvil – smarttelefonmarkedet vokser

• 

  Nye 45 mill. fra Microsoft til Cyviz

• 

  Noen tjener stort på utbygging av datasentre

• 

  DND: – Budsjett med digital ambisjon

• 

  Fornøyd med styrket superdatamaskin-finansiering

Unio-leder Steffen Handal advarer i sin pressemelding 15. oktober i anledning av regjeringens Statsbudsjett for 2026, at kutt i velferdstilbudet vil føre til økt utenforskap og mer privatisering. Når kommunene ikke lenger klarer å levere grunnleggende tjenester, vil de som har råd kjøpe dem privat, mens andre blir stående igjen. Det er ikke bare et økonomisk problem – det er et tillitsproblem.

Strukturen er utdatert

Norge drifter fortsatt et kommunesystem som ble konstruert for en helt annen tid. Et lokalsamfunnsorientert etterkrigssamfunn preget av stabilitet og nærhet. I dag er virkeligheten digital, global og urban. Likevel later vi som om småkommuner med 2.000 innbyggere kan levere på samme nivå som Oslo, Bergen eller Stavanger, og da med de samme kravene til helse, beredskap, teknologi og rapportering.

Det kan de ikke. Og det bør de heller ikke.

For små kommuner bruker uforholdsmessig mye tid og penger på administrasjon og rapportering. De mangler digital kompetanse, sliter med å rekruttere nøkkelpersonell og har for få innbyggere til å drive tjenester effektivt.

Mange lever på økonomisk kunstig åndedrett.

Dette er ikke lenger et spørsmål om kommunalt selvstyre, men om systemdesign.

Urbanisering og aldring er en varslet dobbelsmell

Digitaliseringen har forsterket urbaniseringen. Unge flytter til byene, mens bygda gubbifiseres. Dermed øker utgiftene til helse og omsorg, mens skatteinntektene faller. Resultatet er en ond sirkel av budsjettunderskudd, vikarbruk, overtid og nedprioriterte tjenester.

Når halvparten av landets kommuner risikerer statlig styring, er ikke løsningen å drysse noen milliarder ekstra i budsjettet. Løsningen er å restrukturere hele systemet.

Mindre lokalt – mer digitalt

Det er ikke distriktene vi må avvikle. Det er den foreldede måten vi organiserer dem på. Fokus må flyttes fra antall kommuner til kvaliteten på tjenestene. Det betyr færre kommuner, men sterkere regioner med større fagmiljøer, bedre digital infrastruktur og tydeligere ansvarslinjer.

Digitalisering og automatisering må bli selve grunnmuren i en ny offentlig modell. Det betyr at kommuner må:

• Automatisere administrative oppgaver som budsjettering, innkjøp og dokumenthåndtering.
• Bruke data og AI til å forutsi behov og planlegge ressursbruk smartere.
• Dele løsninger på tvers av kommuner, heller enn å utvikle hver sin kostbare variant.

Den teknologiske kapasiteten finnes allerede, men den organisatoriske evnen mangler.

Politisk unnfallenhet forkledd som distriktspolitikk

Politikere frykter å snakke om kommunesammenslåing. Det er forståelig, fordi det koster dem stemmer. Da blir det viktigere å «stikke hodet i sanden» og fokusere kortsiktig. Men å unngå å ta strukturelle grep er ikke å verne distriktene. Det er å undergrave velferden.

Lokaldemokrati er verdifullt, men det må balanseres mot kompetanse og kvalitet. Et kommunestyre som ikke lenger har ressurser til å levere grunnleggende tjenester, styrer kun i symbolsk forstand. Da er det i praksis staten som må rydde opp, og da gjennom Robek-ordningen.

Kommunekommisjonen som nå arbeider med sin første rapport, må tørre å stille spørsmålet politikerne ikke våger å uttale høyt, hvor mange kommuner trenger egentlig Norge fremover?

Et nytt veikart for velferdsstaten

Fremtidens kommunestruktur må bygge på tre prinsipper:

1. Færre, men sterkere kommuner – som kan levere kvalitet og trygghet.

2. Digitalisering og felles løsninger – for å øke effektiviteten og redusere kostnader.

3. Rettferdig fordeling – slik at tjenester sikres uavhengig av geografi, ikke basert på lokal skatteevne.

Kommunene er, som regjeringen selv sier, grunnmuren i vår beredskap. Men en grunnmur som sprekker i 200 biter, kan ikke bære huset.

Kommunekrisen er ikke et midlertidig problem som kan løses med et nytt statsbudsjett. Den er et systemisk symptom på en modell som ikke lenger henger sammen med samfunnet den skal betjene. Norge trenger færre kommuner. Ikke fordi makten må sentraliseres, men fordi kompetansen skal desentraliseres.

Halvering av antall kommuner handler ikke om å svikte dem, men om å redde velferdsstaten før den bryter sammen under sin egen struktur.