Kommunene dreper konkurranse og produktutvikling

La det være sagt med det samme: Jeg jobber ikke i et firma som selger kommunale fagapplikasjoner, og har aldri gjort det. Derimot hender det at jeg gir råd til kommunedirektører og IT-sjefer. Som regel er en del av rådet at de ikke må være avhengige av konsulenter som meg, men bygge opp sin egen kjernekompetanse, gjerne i et kommunalt oppgavefellesskap.

Mitt anliggende er altså ikke hva jeg selv måtte ha å tilby, men derimot en oppriktig bekymring for konsekvensen av et dårlig fungerende leverandørmarked.

Funksjonaliteten vi ønsker

Resonnementet er som følger: Kommunal effektivisering gjennom digitalisering er bra. Det frigjør tid fra administrasjon. Det gir dermed flere varme hender ute i tjenesteproduksjonen. Den store effekten kommer i «melk og brød»-tjenestene – altså fagapplikasjonene – og ikke i de fancy, innovative eksperiment-løsningene. En traust og brukervennlig, men god og moderne fagapplikasjon bør kontinuerlig forbedre sin funksjonalitet. Den morgenfriske saksbehandleren bør møte en søknad levert på nett som lyser «grønn for godkjenn», fordi den er nesten ferdigbehandlet av system-automatikken. Avdelingslederen bør bli presentert for to alternative forslag til turnuslister, hvor systemet allerede har hensyntatt ønsker, historikk, sykmeldinger, permisjoner og ferieavvikling, og dermed redusert to timers kveldsarbeid til tyve minutter før lunsjpausen.

Påstand: Den slags tidsbesparende funksjonalitet utvikles det mindre av, når leverandørmarkedet er et tilnærmet monopol.

Konkurransen som ikke finnes

Jeg gjorde nylig en undersøkelse av markedet for kommunale fagapplikasjoner. Innenfor kommunalteknikk og plan- og kartløsninger er det i beste fall to konkurrerende løsninger. Innenfor pleie- og omsorg, helsetjenester og barnevern er det noen ganger en enkelt løsning i markedet, andre ganger to, og bare unntaksvis tre eller flere. Det samme er tilfellet innenfor skole-, barnehage- og kultursektorene. Det er iøynefallende at når samme leverandør tilbyr fagapplikasjoner innenfor flere fagområder, er det en påtagelig rikere funksjonalitet der hvor løsningen har konkurranse. Et raskt søk på Doffin over konkurransedeltakere bekrefter bildet, og ulike bransjetidsskrift forteller historien om et tiår med oppkjøp og fusjoner blant applikasjonsleverandører.

Dette er kontraintuitivt. 357 kommuner med likeartede tjenester er et stort marked. En moderne SaaS-kontrakt skal nærmest pr. definisjon tilsi lav risiko og små byttekostnader. I en konkurranse mellom to leverandørers abonnementsløsninger som tilbyr hver sin standardfunksjonalitet, tilsier teorien at viktigste konkurranseelement er hvilken tilbyder som best hjelper kommunen å hente ut effekter ved smart anvendelse av funksjonaliteten. Betaling ut fra løpende forbruk og adgang til umiddelbar, kostnadsfri oppsigelse, skal – fortsatt i teorien – gi små byttekostnader.

En gang for alle-syndromet

Min vurdering: Det eksisterer en subjektiv opplevelse av høy kompleksitet ved anskaffelse og bytte av applikasjon. Derfra kommer tanken om å gjøre seg ferdig med mest mulig «en gang for alle». Resultatet er kontrakter som omfatter fagområder som ikke har noe med hverandre å gjøre, opsjoner på alt mulig, og at det – helt i strid med moderne leveransemodeller – erklæres at det vil gå lang tid før neste konkurranse. Det betyr færre kontrakter å konkurrere om, lang tid mellom hver konkurranse, og dermed et sterkt insentiv for de små og kreative til å slå seg sammen med de store og sidrumpa.

Center of excellence

Kommunene trenger tverrfaglige spisskompetansemiljøer av egne ansatte som ikke er lettskremte. Ja – forskrift om offentlige anskaffelser er komplisert. Ja – mens Statens Standardavtaler er blitt oppdatert til å kunne håndtere abonnementsløsninger (som SaaS og managed services), er dette ikke tilfellet med FOA. Og exit-strategi og dag-til-dag forvaltning av en SaaS-løsning er et eget fagfelt. Men mestrer man faget, spiller man leverandørene gode, og får de løsningene man både trenger og fortjener.