Software as a Service bør ha egne anskaffelsesregler

Det gjorde heller ikke anskaffelsesutvalget i sine to (ellers gode) NOUer: Statens digitaliseringssatsing og tilknyttet vekst i IT-anskaffelser er knapt nevnt med et ord. 

Men også dette samfunnshensynet krever egne paragrafer. Fordi: Det må i dag legges til grunn svært kreative tolkninger for å kjøpe moderne IT-tjenester slik de faktisk tilbys i markedet – som SaaS eller administrerte tjenester.

SaaS-løsninger er normalen

Digitalisering skal gi bedre beslutningsunderlag, bedre arbeidsstøtte, bedre dialog med kolleger og brukere, samt automatisering av kvalitetssikring og rutineoppgaver. Publikumsrettede virksomheter som kommuner vil oftest ha standardløsninger. Slike leveres som SaaS-tjenester – på folkemunne: En abonnementsløsning.

Men anskaffelsesreglene håndterer dårlig abonnementstjenester – de forutsetter (eksplisitt og implisitt) en kontrakt hvor tjenesteinnhold, volum, priser og betingelser bare i liten grad kan endres i en gitt tidsperiode, og da innenfor stramme begrensninger.

Slik er ikke SaaS-tjenesten: Levert fra skyen blir tjenesteinnhold modernisert og endret hele tiden – det er selve poenget, og en vesentlig del av verdiforslaget. Kunden har ikke faste betalings- eller volumforpliktelser, men betaler for faktisk forbruk, som kunden med et enkelt tastetrykk fritt kan utvide eller innskrenke fra uke til uke – det er igjen selve poenget. Kunden kan med selvbetjening si opp hele løsningen, eller tvert imot inkludere en tilleggsmodul med ekstra funksjonalitet. Til gjengjeld kan leverandøren med kort varsel endre tjenestepriser og kontraktsvilkår – kundemakten ligger i retten til umiddelbar oppsigelse.

Standard er standard

Anskaffelsesreglene forutsetter (implisitt) at leverandøren ønsker å forhandle om prisdrivende kundetilpasninger, og at kunden må skape økonomisk kontroll og forutberegnelighet gjennom en detaljert kravspesifikasjon. Realiteten er at leverandøren kvier seg for å tilby annet enn sin standardtjeneste, og helst vil innskrenke forhandlingene til tilleggstjenester som implementeringsbistand, endringsledelse og hjelp til gevinstrealisering.

Som SaaS så også drift og infrastruktur: Normalen er ferdig pakkede standardtjenester («managed services») avropt og betalt etter forbruk. På slik infrastruktur vil eksempelvis et kollektivselskap utvikle billettløsninger – med moderne metodikk som DevOps. Overordnet mål er satt, men deler av løsningen utvikles og settes i drift hver måned, etter et «legokloss-prinsipp». Arbeidsmåten gir mye mindre forsinkelser og lavere kostnader enn kompliserte kravspesifikasjoner. Men dermed blir også mange veivalg gjort underveis – og hvilke tjenester man trenger i hvilket omfang er pr. definisjon ikke forutberegnelig. Utvikling og produksjonssetting kan skje i Microsoft Azure, men med behov for tredjepartstjenester. Altså trenges mer enn én tjenestekatalog, uten forhåndskunnskap om hva og hvor mye som vil avropes fra hver av dem.

En egen SaaS-bestemmelse

Kall en ny paragraf «elektroniske kataloger for standardiserte IT-tjenester levert over internett».

Hovedpunkt: Basert på behovsbeskrivelse kan man be om tilbud på standard tjenestekataloger. Man kan vektlegge spesial-rabatter, men ellers ikke be om tjenesteinnhold, priser og vilkår utover de varianter og alternativer som tilbys alle kunder. Eksplisitt fremgår at tjenesteinnhold, antall inkluderte tjenester, enhetspriser og leveringsvilkår fortløpende vil endres gjennom kontraktsperioden.

Kontrakten må ha maksimal beløpsgrense for avrop og løpetid på maks tre år. Oppdragsgiver kan gis plikt til å vurdere om endringer underveis i abonnementsvilkår (holdt opp mot tilsvarende markedsendringer) gjør det overveiende sannsynlig at tildeling nå ville blitt annerledes. I så fall: Ny konkurranse.

Pusterommet mens norske NOUer er lagt på is og EU-parlamentet reviderer anskaffelsesdirektivene, kan brukes til å tenke nytt og lenger!