Digital avholdenhet – skal vi gjøre det mulig? 

Gamle bestemor som trenger hjelp med mobiltelefonen eller internett-ruteren, er en klisje. Det lages reklamefilmer med det som premiss. Men selv om vi kan le litt generasjonskløften mellom unge og gamle, har det et alvor i seg.

Samfunnet har de siste 30 årene vært gjennom en fundamental digital omveltning. Vi jobber annerledes, og vi lever fritiden annerledes. I tillegg har det å bare være borger og konsument av nødvendige tjenester i samfunnet, blitt nær umulig uten å måtte forholde seg til digitale tjenester og tilhørende hjelpemidler. Om du skal bestille strøm, søke på en jobb, kommunisere med NAV eller søke om å bygge en garasje, er det internett som gjelder.

 Det er ikke rart  det har blitt slik. Både for stat, kommune og kommersielle aktører har det enorm verdi at vi som innbyggere presses inn i en adferd hvor selvbetjening er regelen. Og i en tid for Norge, hvor vi ser ut til å gå tom for hender, snarere enn penger, vil ikke akkurat det dempe digitaliseringspresset. Og nå kommer KI for fullt.

Skiftende regjeringer har de siste årene vært oppmerksomme på hvordan denne utviklingen har problematiske sider. Kompetansekløften mellom de som behersker det digitale samfunnet og de som ikke gjør det, representerer både et stort praktisk problem, men også et demokratisk problem. Hvis du ikke kan være fullverdig borger uten internett, smarttelefon og kompetanse til å bruke begge deler – hva sier det om Norge som samfunn?

Denne uken lanserte Digdir og Nkom «Nasjonal indeks for digital inkludering» (DI-indeksen). Den har som formål å måle hvordan det står til med den samlede digitale kompetansen i landet. Det er et ganske smart grep. Det vil gjøre det lettere å ha en opplyst debatt om digitalt utenforskap, med mindre synsing, og forhåpentligvis vil det kunne gi viktig informasjon om hvor skoen trykker mest.

Men kynisk sett er det grunn til å anta at DI-indeksen vil bevege seg i riktig retning uten at vi setter i gang så mange tiltak. Digitalt utenforskap handler mest om, om enn ikke bare, en generasjonskløft mellom de som har vokst opp i en digital tidsalder og de som ikke har det. Sistnevnte generasjon er på hell i 2025.

 Men uavhengig  av om digitalt utenforskap er et problem som over litt tid løser seg selv, er det er dypere spørsmål som i liten grad adresseres i digitaliseringsjaget. Det er hvorvidt det skal være mulig å leve som innbygger i Norge uten å avsette digitale fotavtrykk. 

Et slikt valg kan tenkes begrunnet på mange måter, men at mange føler seg fremmedgjort i en digitalisert verden er sikkert sant. Og likedan er det de som ikke ønsker å dele data om seg selv som teknologiindustrien i neste omgang kan kapitalisere på.

Prinsipielt bør det være mulig å ta et slikt valg i et liberalt demokrati. Men det er dyrt og komplisert å få det til, og det er svært lite i den politiske debatten som tyder på at dette er et etisk dilemma som tas særlig i betraktning. Heller er det nok slik at «vil du ikke, så skal du». 

Men det burde diskuteres mer.