OVERVÅKING: Overvåking og avlytting kan alltid skje, selv der sterk kryptering er i bruk, det har politiaksjonen «Trojan shield» vist oss. (Ill: IStock/BrianAJackson)

Hvem er det som lytter?

LEDER: Politiaksjonen «Trojan shield» er en nyttig påminnelse til oss alle.

Publisert Sist oppdatert

Denne uka kom nyheten om den internasjonale politiaksjonen «Trojan shield», der politimyndighetene i en rekke land har avslørt grov kriminalitet ved hjelp av en kapret kommunikasjonstjeneste. Appen «Anom» har blitt spredt blant verdens kriminelle etter politiaksjoner der andre krypterte kommunikasjonsløsninger har blitt stengt ned. Så viser det seg at Anom var under kontroll av det føderale politiet i USA, FBI. Ved hjelp av en kryptologisk «masternøkkel» har FBI kunne lytte på all kommunikasjon de kriminelle imellom. Forbrytelser og planer om flere forbrytelser i en rekke land har blitt avslørt, over 800 personer er pågrepet, og store mengder våpen og narkotika er beslaglagt.

Vår umiddelbare reaksjon er å flire over dumme skurker som lot seg lure i fella som ble lagt. Vi applauderer også politimyndighetenes kreative bruk av it, på et område der de kriminelle lenge har hatt ledelsen. At drap har blitt forhindret og narkotika stanset før det har kommet på markedet, er det jo også bare å glede seg over. Men når vi er ferdige med å godte oss over den vellykkete politiaksjonen har flere andre tanker kommet snikende.

En ting er at mange lands lover ikke tillater politiet å provosere fram lovbrudd for å arrestere den som begår dem. Slik vi har forstått det som har kommet fram om FBIs fremgangsmåte, kan man tolke den som en provokasjon. I tillegg har operasjonen foregått i over tre år. Det betyr jo at politimyndighetene på en måte har deltatt i kriminelle handlinger, de har i alle fall ikke avverget alt, for ikke å avsløre avlyttingsoperasjonen. Dette er en juridisk og etisk gråsone, vanligvis liker vi ikke at myndighetene tramper på verdiene og prinsippene de er satt til å forsvare. Samtidig innser vi jo at når kriminelle benytter seg av sterk kryptering og utspekulert bruk av nettet, så har politiet store problemer med å innhente dem på lovlig, tradisjonelt vis. Det kan tenkes at regelverket politiet må jobbe under bør revideres og oppgraderes til virkeligheten vi lever i idag.

Samtidig er historien om politiaksjonen en nyttig påminnelse til oss alle. Uansett hvor mye appen eller tjenesten lover at innhold er kryptert og beskyttet, så betyr ikke det at det er umulig for noen å skaffe seg tilgang. Vi har i mange år levd i en overvåkingsøkonomi, der informasjon om hver og en av oss selges på egne børser til høystbydende. Det er nærliggende å tenke over om de «sikre, krypterte» chatteappene og -tjenestene vi bruker, likevel har en bakdør som noen bruker til å overvåke oss. I totalitære regimer som Kina, vet vi at det skjer. I galopperende markedsøkonomier som USA, kan vi mistenke at det skjer. Og som Anom-eksempelet så tydelig viser, så kan vi ikke vite den virkelige opprinnelsen til tjenestene vi bruker. Det er ingen grunn til å bli helt paranoid, men det er all grunn til å stoppe opp og tenke litt over alle appene og tjenestene vi bruker: Hvem er det som lytter på oss gjennom dem?