Regjeringens meningsløse digitaliseringsstrategi

Arendalsuka er en smeltedigel av innspill, debatter og uformelle møter som gir grunnlag for mange refleksjoner. Hvordan står digitaliseringsstrategien i forhold til de politiske utfordringer Norge har? Det var ett av mange temaer, ikke minst i uformelle grupper, under Arendalsuka. Her er mitt svar:

• Digitaliseringsstrategien er en generisk strategi med fokus på utbredelse av teknologi, særlig KI, og ikke en målrettet strategi for å løse de store samfunnsutfordringene
• Strategien ser ikke hvordan effektivisering av offentlig sektor kan være en innsatsfaktor for verdiskapning i næringslivet
• Strategien ser ikke betydningen av samspillet mellom akademia, næringsliv og det offentlige som grunnlag for omstilling og vekst

Hva er strategi?

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktшr Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

Enhver strategi må ta utgangspunkt i endringer i omgivelsene. Strategien skal vise hvordan etaten eller bedriften kan omstille seg til nye forutsetninger.

Da digitaliseringsstrategien ble lagt frem for ett år siden, var endringskravene tydelige: Norge hadde mangel på arbeidskraft, særlig innen helsesektoren, og statsfinansene vil gå i underskudd fra 2033, ifølge Perspektivmeldingen.

Samtidig pekte meldingen på hva som skulle til for å løse disse problemene: Å få flere i jobb vil omfatte arbeidsmarkedstiltak og kompetanseutvikling; å gi bedre rammevilkår for næringslivet vil måtte forbedre samordningen mellom forvaltning og næringsliv; en mer effektiv offentlig ressursbruk vil bety å ta strukturelle grep i styring og organisering av forvaltningen. Teknologi, sa meldingen, er den viktigste enkeltfaktor for å løse disse utfordringene, enten det er tjenesteutvikling eller omorganisering.

En burde derfor ha forventet at digitaliseringsstrategien hadde vært konkret og målrettet mot det regjeringen selv har pekt på som de store samfunnsutfordringene.

En teknologidrevet strategi

Det er den ikke. I stedet er den teknologifokusert og favner bredt. Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, fremfor å bli best på de oppgavene som representerer en utfordring for oss.

Det er stadig flere som stiller spørsmål ved den strategien. Hvis vi stiger på OECDs ranking over de mest digitaliserte landene i verden, har vi da løst noen av de politiske utfordringene?

Det er mange utfordringer med en slik strategi. Den øker åpenbart den digitale sårbarheten i samfunnet. Den overser også hvordan dynamikken i markedet som teknologiutviklingen skaper, gir oss nye utfordringer. Perspektivmeldingen pekte på dette i fjor (side 35): Fremveksten av store, dominerende, globale teknologaktører kan ha negative følger for effektiviteten i økonomien, sier meldingen.

Det er heller ikke slik at KI er den eneste teknologien som løser alle problemer. En undersøkelse har vist at «alminnelig digitalisering» gir den største produktivitetseffekten; KI vil gi supplementseffekt.

 I tillegg har vi noen strukturelle hindringer for innovasjon som NHO har pekt på:

• Offentlig sektor fremstår som fragmentert og med ulike roller overfor næringslivet
• I motsetning til andre land er 99% av næringslivet små og mellomstore bedrifter som står for over 40% av verdiskapningen og som samtidig er viktige underleverandører og samarbeidspartnere for større bedrifter og offentlig virksomhet
• Staten utnytter ikke mulighetene i sin innkjøpsmakt; kun 4% av innkjøpene på 800 milliarder brukes til innovative anskaffelser

Strategien avdekker også et paradoks. Når det er opp til etatene selv å finne effektiv bruk av KI, vil følgende prioriteringer oppstå: 

• Skal vi bruke KI til forebyggende helsearbeid eller til behandling av sykdommer? Det første vil ha størst samfunnsøkonomisk effekt.
• Skal vi bruke KI til å bygge helt nye, miljøvennlige bygg, eller oppgradere gamle bygg? Det siste vil ha størst samfunnsøkonomisk effekt og gi størst klimaavtrykk.

Sammenhengen velferdsstat og innovasjon

Det sies at digitaliseringsstrategien er næringslivsorientert. Det er den ikke. Den ser ikke sammenhengen mellom effektivisering av offentlig sektor og innovasjon og omstilling i næringslivet.

La meg ta kun to eksempler:

Regjeringen har som mål å opprettholde og videreutvikle velferdsstaten. Det er et godt mål i seg selv, men det har også betydning for omstillingsevnen i næringslivet. Etter krigen har vi hatt frihandel og globalisering. Det har ført til økonomisk vekst totalt sett, men også til økt konkurranse, og i mange tilfeller til omstilling av enkelte næringer eller bedrifter.

Alle land har klart dette bra, også Norge, med ett unntak: USA.

Grunnen er at USA rett og slett ikke har velfungerende velferdsstat, ingen infrastruktur som kan være et sikkerhetsnett for de som faller utenfor. Økonomiprofessor Kalle Moene har pekt på at dette er vårt komparativt fortrinn som nasjon: Velferdsstaten dekker ikke bare uføre, men også gründere. Derfor har vi klart omstillingen bedre enn andre land, og særlig i forhold til USA.

Et godt og effektivt velferdssystem er derfor ikke bare et gode for den enkelte, men gir også bedre vilkår for omstilling i næringslivet.

Et annet eksempel:

EU har gjennom EIDAS 2.0 forordningen vedtatt innføring av digitale lommebøker for personer og bedrifter. 

En digital virksomhetslommebok gir bedriften en digital identitet, som gjør det mulig å bevise hvem man er, hvor mye en har betalt i skatt, og hvilke tillatelser og sertifiseringer bedriften har. Det løser utfordringene med datadeling mellom etater og næringsliv, bedriftene vil spare store beløp, og Norge kan bekjempe arbeidslivskriminalitet og annen økonomisk kriminalitet. Dette er et kvantesprang for næringslivet.

Til tross for dette er dette prosjektet ikke nevnt med et eneste ord i digitaliseringsstrategien. Det er kun digitale lommebøker for personer som er nevnt. Dette er igjen et eksempel på at en ikke ser sammenhengen mellom digitalisering av offentlig sektor og privat sektor, og at en ikke behøver bruk av KI for å oppnå store gevinster ved målrettede tiltak mot viktige samfunnsområder.

Digitaliseringsminister Karianne Tung var tydelig uinformert om prosjektet og dets verdi da dette (igjen) ble presentert under Arendalsuka.

Næringsnøytralitet som strategi

Et forslag til alternativ digitaliseringsstrategi som kom frem i diskusjonene, er å satse på fremtidens næringer, som energi, sjømat og maritim sektor.

Næringsnøytralitet har imidlertid vært vedtatt næringspolitikk med tverrpolitisk støtte her i landet siden 1979. Regjeringen skal ikke plukke ut vinnerne i næringslivet.

Det er to gode grunner for det. Den ene er den som regjeringen selv gir: selektive tiltak på bedrifts og bransjeplan medfører en særlig belastning på det statlige administrative apparat, at det vil vanskeliggjøre for fremtidsrettet omstrukturering og at det kan virke konkurransevridende.

En annen begrunnelse er at dette vil ha begrenset effekt på produktivitetsveksten over tid. Bedrifter og bransjer kommer og går.

Det som imidlertid har langsiktig effekt er at staten tilrettelegger for endogen vekst, dvs. at innovasjon, kunnskap og kompetanse, skal bidra til økonomisk vekst utover den initiale investering i teknologi. Dette baserer seg på tanken om at det er den kreative og innovative bruk av teknologi som skaper produktivitet langt utover selve anskaffelse av teknologi.

Et virkemiddel for å oppnå dette er etablering av næringsklynger, der staten er tilrettelegger for samspillet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor

Næringsklynger er ikke nevnt med ett ord i strategien, til tross for at dette er relativt utbredt og betegnes som ett av Norges komparative fortrinn. Og til tross for at dette er en modell som ligger til grunn for det miljøet Karianne Tung kommer fra –Trondheim Tech Port!

Siden strategien ikke er koblet til de de politiske mål regjeringen har, og ikke tar grep for å fjerne hindringene for effektiv digitalisering, er det ikke rart at digitalisering ikke er høyere på agendaen hos politikerne.