KOMMENTAR | Arild Haraldsen
Digitalisering i Norge: Vi tenker for smått og handler for sakte
Under årets eKommune-konferanse kom jeg til å tenke på George Orwells roman «1984»: Når vi søker å få kontroll over nåtiden, kontrollerer vi kun fortiden - ikke fremtiden.
Formålet med eKommune 2026 var «å reflektere nytt rundt det vi står i». Her er mitt bidrag.
Norge er ikke fri for utfordringer, utfordringer så store at det er all grunn til å si at vi er i en «kode rød»-situasjon. Samtidig er det slående hvordan tenkningen om disse utfordringene har ulike perspektiver som ikke alltid går sammen:
- Fra 2030 vil statens utgifter overstige statens inntekter. Staten må finne 7 milliarder mer i friske midler hvert år fra 2030. Det kan være gjennom kutt, omprioriteringer eller økte inntekter. Det er et gjennomgående strukturelt gap som må dekkes, ikke en engangskostnad. Det er knyttet til demografi, pensjoner, helse og omsorg - ikke til enkeltreformer
Dette vil ramme spesielt kommuneøkonomien. Kommunene vil ikke bare måtte stramme inn, men må også foreta betydelige omprioriteringer innen sitt tjenestetilbud. Det vil skape politisk støy.
Arild Haraldsen
Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).
- Den geopolitiske utfordring som vi deler med andre land, vil ramme oss hardere enn hva vi forestiller oss i dag. Hybrid-krig er et eksempel. Ny KI-teknologi kommer nærmest hver dag. Det seneste er Claude Mythos som er det kraftigste KI-systemet hittil. Det kan finne sårbarheter i programvaren på sekunder. Da kan kommunene (og andre) ha «»null dager» til å forbedre sårbarheten i egne systemer
Dette vil på et blunk avsløre svakhetene i de gammeldagse og utdaterte digitale løsningene i kommunene.
Det nasjonale bildet vi har av oss selv, er at vi er et rikt land med høy grad av digitalisering og tillit mellom innbyggere og forvaltningen. Det internasjonale bildet – og den geopolitiske og teknologiske utvikling – viser oss imidlertid at digitaliseringen ikke er noe bolverk mot press og sammenbrudd i velferdsstaten.
Markedssvikt er samfunnsøkonomisk sløseri
Hvordan står det egentlig til i kommunesektoren?
En rapport om leverandørmarkedet for digitale løsninger til kommunal sektor, ble lagt frem og diskutert. Rapporten forteller ikke mer enn hva vi vet hva før:
- Kommunenes IT-systemer er utdaterte, har dårlig brukervennlighet, det er for høye byttekostnader, sikkerheten er ikke godt nok ivaretatt og konkurransen på markedet er for liten
- Kommunene har for dårlig bestillerkompetanse, muligheten for innovative anskaffelser blir ikke utnyttet, det er for få incitamenter for innovasjon og det er liten samordning og nesten ingen skalering
- I tillegg kompliseres bildet ytterligere av at staten legger føringer og premisser for markedsaktørene på flere av kommunenes samfunnsområder
Konklusjonen er at markedsmekanismene mellom kommunesektoren og leverandørmarkedet ikke fungerer godt nok. Denne markedssvikten skyldes ikke leverandørene alene. Det er et gjensidig ansvar mellom kjøper og selger. Alle taper på det.
Det er et samfunnsøkonomisk problem at ressursene mellom kjøper og selger ikke utnyttes godt nok. Samfunnet får et effektivitetstap.
Så spørsmålet bør stilles om hva kommunene (kjøperne) kan gjøre med det? Mer presist: Hva kan KS Digital gjøre for å bedre markedsmekanismene mellom kjøper og selger?
Bør KS Digital splittes i to?
Rapporten fra Menon sier dette om KS Digitals rolle: «En medvirkende faktor til å redusere investeringsviljen er at KS Digital ikke er tydelige nok når det gjelder hvilken rolle de vil ta i markedet fremover, og hvilke kriterier som eventuelt vil ligge til grunn for vurderinger om å gå inn på markedsområder med egne løsninger»
Anbefalingen fra rapporten er at «en må sikre at KS Digital og KS ikke selv skaper markedsuro, men faktisk oppleves som katalysator».
Hvorfor er det slik? Det er to grunner slik jeg ser det:
- KS Digital er styrt etter en Eierstrategi som skal samordne krav og forventninger fra et fragmentert eierskap med ulike – og til dels konflikterende – interesser. Det bidrar til uklar strategi
- Kommunesektoren er på ulike nivå når det gjelder bruk av digitale løsninger og digital modenhet. KS Digital mener derfor en må ta tiden til hjelp for å få opp alle (de fleste) på samme nivå. Det gir KS Digital en uklar rolle
KS Digitals strategi om å få kontroll over nåtiden, er egentlig ikke annet enn å få kontroll over en fortid som er tapt – og ikke kontroll over fremtiden.
Behovet for investeringer er nå prekær jfr. «kode-rød»-situasjonen som er beskrevet ovenfor. Da må denne markedssvikten fjernes. KS Digital kan bidra til det på denne måten:
KS Digital bør derfor deles i to. En enhet for operativ drift og videreutvikling av felles løsninger, og en strategienhet for posisjonering i et landskap med rask teknologisk utvikling.
Det er en kjent utfordring for IKT-bedrifter å både legge til rette for stabil drift i dag og samtidig være klar til å møte morgendagens utfordringer – to behov som trekker i ulike retninger,- at drift og strategi bør skilles. Drift vil prioritere stabilitet; strategi vil prioritere innovasjon og digital endring. Det er to ulike forretningslogikker.
KS Digital bør derfor deles i to. En enhet for operativ drift og videreutvikling av felles løsninger, og en strategienhet for posisjonering i et landskap med rask teknologisk utvikling.
Om å tenke stort og handle langsomt
Kommunesektoren må tenke nytt både i forhold til digitalisering, men også i forhold til struktur. Samtidig må en få et mer helhetlig perspektiv: Staten er en viktig premissgiver for kommunenes tjenester, organisering og digitalisering, samtidig som innovasjon og sikkerhet bare kan løses i samarbeid med næringslivet.
Det var derfor forfriskende da professor emeritus, Bendik Bygstad, under debatten om leverandørmarkedet, foreslo at data bør skilles fra applikasjoner, og at offentlige data bør eies og forvaltes av det offentlige. Dataene skal ligge på en nasjonal datadelingsplattform som leverandørene og kommunene kan bruke til å utvikle innovative digitale løsninger.
Når infrastrukturen blir nasjonal og felles, flyttes fokus til konkurranse på tjenester, på funksjonalitet, brukeropplevelse, innovasjon og pris på tjenestene.
En nasjonal datadelingsplattform vil endre, men også klargjøre, rollene og samspillet mellom næringslivets og offentlig sektors bidrag til digitaliseringen.
En revolusjonerende tanke?
En nasjonal datadelingsplattform vil endre, men også klargjøre, rollene og samspillet mellom næringslivets og offentlig sektors bidrag til digitaliseringen.
Ikke mer enn at den står i regjeringens digitaliseringsstrategi fra 2 år tilbake i tid. Her begrunnes forslaget med at det vil gi nasjonal kontroll over data som støtter kritiske samfunnsfunksjoner, at det vil øke sikkerheten og redusere sårbarheten hos de offentlige digitale løsningene, og øke innovasjonsevnen. I et slikt felles økosystem skal privat næringsliv og offentlig sektor samarbeide for å bygge sammenhengende tjenester.
En slik nasjonal arkitektur må etableres i samarbeid med KS, sier digitaliseringsstrategien fra 2024. Nå har det gått to år, og ingen har verken hørt eller sett noe mer til det forslaget.
En har tenkt stort, men handler langsomt.
(NB!: Dette har ingen sammenheng med KS Digitals arbeid med en Tjenesteplattform. Den er kun for kommunale tjenester, og har ifølge Digitaliseringsrådet en utydelig strategi og rolle overfor leverandørmarkedet).
Forsvarets digitale endring
Det ble på konferansen vist til hva Ukraina har oppnådd på kort tid når det gjelder digitalisering av offentlig sektor. Men den utviklingen baserer seg på forutsetninger som ikke er til stede i Norge: Det er vanskelig å se for seg at en har politisk vilje og evne til å engasjere næringslivet til å utvikle en slik nasjonal felles dataplattform. Statlig styring av kommunesektoren slik det er i Ukraina, er heller ingen farbar vei.
Men lærdommen fra Ukraina er at digitaliseringen kan gjennomføres langt raskere enn det som tradisjonelt antas mulig – hvis en har tydelige prioriteringer, har digitalisering som en del av samfunnsoppdraget, kobler digitaliseringen til beredskap og sikkerhet, og gjør dette i samarbeid med privat sektor.
Lærdommen om hva Forsvaret nå gjør i samarbeid med næringslivet, er derfor et mer relevant eksempel.
