Forsvar og næringsliv – noen politiske dilemmaer

Nye geopolitiske utfordringer har oppstått. Russland har gått til angrepskrig mot Ukraina. USA er i ferd med å bli en totalitær stat. En global handelskrig er startet. Europas liberale demokratier er under press.

Dette er ingen unntakstilstand. Dette er en varig, radikal omvelting.

NATOs nye digitale forsvarsstrategi

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktшr Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

NATO vedtok en ny strategi i 2022 som skal gå frem til 2030. Strategien innebærer et mer digitalisert forsvar, styrket samarbeid på tvers av ulike forsvarsgrener og bedre dataflyt for økt sanntids beslutningsevne. Samarbeid med privat sektor for å styrke totalforsvarsberedskapen, er helt sentralt i denne strategien.

Dette vil endre hvordan tradisjonell krigføring gjennomføres, hvordan Forsvaret organiserer sin digitale satsing og hvordan samarbeidet med næringslivet utfordrer oppgavefordelingen mellom Forsvaret og sivilsamfunnet.

Dette er derfor en politisk utfordring.

Tradisjonell krigføring blir endret. Nye teknologier påvirker selve våpensystemenes evne til samhandling og autonomi. Som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har påpekt, er endringen å gå fra avanserte plattformer som leverer enkle våpen, til enkle plattformer som leverer avanserte våpensystemer. Dette endrer forholdet mellom pris og ytelse – hva et våpensystem koster og prisen på hva det kan ødelegge.

Forsvarets digitale organisering

I 2020 leverte professor Tormod Heier en forskningsrapport som pekte på at digitaliseringen av forsvaret ligger langt etter digitaliseringen i samfunnet ellers. Forsvaret var ikke tilpasset et endret digitalt trusselbilde som preges av at koblingen mellom samfunnskritisk infrastruktur og internasjonale nettverk, er økende. Dette gir oss ikke god nok cybersikkerhet, var konklusjonen.

Forsvaret hadde ingen samordnet styringsmodell for de 14 ulike forsvarsgrener og kulturelle forskjeller mellom de ulike forsvarsgrenene skapte motkrefter som gjorde det vanskelig å utvikle digitale fellesløsninger. Ansvaret var – og er – også fragmentert. Mens Forsvaret har ansvaret for den militære cyberberedskapen, har Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ifølge sikkerhetsloven ansvaret for den digitale infrastrukturen på sivil side. (Det foreslås imidlertid i en rapport at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet bør overta deler av ansvaret for den sivile infrastrukturen fra NSM).

Analysen har mange likhetstrekk med de mangler en ser at digitaliseringen av selve forvaltningen har.

Siden 2020 har imidlertid mye skjedd.

Det er etablert en ny styringsmodell for mer enhetlig styring av Forsvarets IKT-systemer. Det skal gi hyppigere og bedre leveranser med større effekt, kortere beslutningsveier, forenklet finansiering, bedre prioritering og større nærhet til brukere ved å trekke operativ virksomhet tettere på styring og beslutninger om IKT. 

Dette har ført til etablering av Cyberforsvarets nye IT-avdeling 1. januar i år. Det er resultatet av en sammenslåing av flere avdelinger fra Cyberforsvaret og Forsvarsmateriell. Den nye avdelingen skal ha ansvar for utvikling, drift og vedlikehold av Forsvarets IKT-systemer og ha en viktig rolle som tjenesteintegrator i den videre digitale endringsprosess av Forsvaret.

Dette – mener en – vil styrke Forsvarets evne til å møte de nye geopolitiske utfordringene.

Strategi for totalberedskap

I januar la regjeringen frem sin Totalberedskapsmelding.

Den trekker inn sivilsamfunnet og næringslivet som aktører for beredskap og bekjempelse av cyberangrep på samfunnskritisk infrastruktur og påvirkningsoperasjoner. Det er utifra en erkjennelse at det er privat sektor og ikke Forsvaret, som står i frontlinjen i den digitale krigen.

Teknologien i seg selv er blitt en maktfaktor slik tradisjonelle våpensystemer var det tidligere. Beskyttelse av sivil infrastruktur som leverer strøm, bank- og helsetjenester, er minst like viktig som å beskytte grenser. Samtidig reises spørsmålet om vi egentlig har «digital suverenitet» på vår egen infrastruktur, slik debatten om vi kan stole på de store amerikanske tech-selskapene, viser.

Dette danner bakgrunnen for den avtalen Forsvaret nå har inngått med Digital Norway. Det er et strategisk samarbeid for digital kompetansebygging og gjensidig læring. Hva kan Forsvaret lære av privat sektor når det gjelder innovasjon? Hva kan privat sektor lære av Forsvaret om å håndtere de digitale utfordringene de utsettes for daglig?

Det er åpenbart nødvendig med felles forståelse av det eksterne trusselbildet, og samarbeidet med Digital Norway vil kunne gi det. Men samtidig vil kjernen i dette samarbeidet - et gjensidig avhengighetsforhold - skape noen politiske utfordringer og dilemmaer.

Hva er dilemmaene?

Norge er på vei inn i ukjent farvann, men hvor dilemmaene ikke er artikulert i det offentlige rom. Dette er dilemmaer som både berører eksterne forhold, som f.eks. forholdet til teknologileverandørene, men også interne forhold med interessemotsetninger mellom det militærfaglige behov og den politiske avveining av ulike samfunnsinteresser.

Digitaliseringen av det norske forsvaret er derfor et spørsmål om hvordan digitalisering i samfunnet og i statsforvaltningen mer allment, påvirker Forsvarets evne og vilje til å innføre ny teknologi og å møte nye trusselsituasjoner. Og omvendt: Hvordan samspillet med privat sektor bidrar til grunnleggende endringer i oppgave- og arbeidsfordeling mellom det militære og det sivile forsvaret. Denne balansegangen er en politisk utfordring.

Noen av dilemmaene er disse:

• Samarbeid på tvers av politikk- og sektornivåer, som for eksempel NSM, PST, Politiet, Kystverket og Forsvaret, kompliseres av at aktørene har ulike mandat, fokus og kultur. (Et forskningsprosjekt på hvordan nye geopolitiske utfordringer påvirker sikkerhetssamarbeidet mellom ulike aktører, finner du her).
• Private aktører har ulike utgangspunkt: Noen bedrifter er underlagt Sikkerhetsloven, andre ikke. Å være underlagt Sikkerhetsloven gir fordeler i form av sikkerhetsklarering av personell og tilgang på graderte trussel- og risikovurderinger fra myndighetene. Men et cyberangrep vil neppe begynne i bedrifter underlagt Sikkerhetsloven, men på et «lavere nivå», altså i bedrifter som ikke omfattes av Sikkerhetsloven.
• Ved at privat næringsliv blir en del av totalforsvaret, kan staten bli for avhengig av eksterne aktører, jfr. debatten om forhold til utenlandske aktører. Selv med norske aktører kan dette føre til interessekonflikter i situasjoner der private aktørers kommersielle interesser kan komme i konflikt med nasjonal sikkerhet og beredskap.
• Forskjellen i militærfaglig logikk og næringslivets økonomiske behov, kan gi begrensninger i det politiske handlingsrom. Penger til forsvar eller til klimatiltak er et slikt eksempel. Samarbeidet krever derfor sterkere legitimitetsforankring dvs. eierskap til politikken. Den felles forståelse en har for behovet for et slikt dette samarbeid nå, skyldes et eksternt «sjokk». Når det avtar, kan interessemotsetningene igjen oppstå.
• Privat næringsliv kan tilføre Forsvaret innovasjon og ny teknologi som vil være avgjørende for å stanse digitale trusler. Men å ta dette i bruk i Forsvarets mer standardiserte og regulerte prosedyrer, kan bli krevende.
• I tillegg finnes det praktiske utfordringer: Vil et angrep mot et sykehus eller en kommune utløse samme reaksjon som angrep på kritisk samfunnsinfrastruktur, for eksempel banker?

Samarbeidet mellom Forsvaret og privat sektor er strategisk viktig. Men de politiske dilemmaene dette skaper, må bli gjenstand for større offentlig debatt.