Hvordan Norge kan lære å elske innovasjon

Ishita Barua er lege, KI-forsker og gründer.

For noen år siden hadde hun et forskningsopphold på Harvard. Der samlet hun inn data til sitt forskningsprosjekt. Det var et tidkrevende og kjedelig arbeid. Kunne ikke dette vært løst i en app, tenkte hun. Hun nevnte dette for sine amerikanske forskningskollegaer som sa «Utmerket idé! Kanskje du kan gå over gaten til noen av kollegaene dine for å få de til å hjelpe deg med å lage en prototype?»

Da hun nevnte det samme for sine norske forskningskollegaer, var responsen: «Utmerket idé! Det egner seg som forskningsartikkel. Kan du skrive et førsteutkast?»

For Ishita var dette en vekker om den kulturelle forskjellen mellom forskningsmiljøene i USA og i Norge. Men det var ikke den eneste gangen hun fikk en aha-opplevelse om forskjellene mellom USA og Europa:

LES OGSÅ:

• 

  Finago og Accru Partners satser sammen

• 

  Verdikjeden Norge ikke har bygget

• 

  Slår et slag for bynære datasentre

• 

  Disse er nominerte til Digitaliseringsprisen 2026

• 

  Europeiske regjeringer bytter ut Whatsapp og Signal

Briten Demis Hassabis fikk sammen med amerikaneren John Jumper, Nobelprisen i kjemi 2024 for sin forskning på å forutsi proteinstrukturer ved hjelp av KI-modellen AlphaFold. Denne forskningen er avgjørende for utvikling av legemidler og behandling av alvorlige sykdommer som Parkinson og Alzheimer. Kommersialisering av produktet vil redde millioner av liv. Men forskerne fikk ikke finansiell støtte i Europa til å utvikle dette kommersielt. Det måtte man til USA for å få.

Hvordan kan det ha seg at Europa med sine sterke universiteter, verdensledende forskning og en høyt utdannet befolkning, ikke lykkes i å omsette kunnskap og teknologi til økonomisk fremgang slik USA og Kina gjør? Hva er galt med våre finansierings- og forskningsmodeller?

Dette er det spørsmålet Ishita søker å besvare i denne særdeles interessante boken.

Finansieringsmodell

Utgangspunktet er Draghi-rapporten som peker på at Europa ligger langt etter USA i produktivitetsvekst, noe som i hovedsak skyldes veksten i teknologisektoren. Hvorfor har man denne forskjellen? Den skyldes i hovedsak forskjell i reguleringer, dvs. at USA ikke vil regulere teknologiutviklingen i det hele.

Men Ishita fremhever også andre årsaker. Europa har et fragmentert kapitalmarked som gjør det vanskelig for selskapene å skalere på tvers av landegrenser. Det er også stor forskjell på tilgjengelig risikokapital. Hun nevner at EUs andel av den globale risikokapitalen i dag utgjør bare 5 prosent, sammenlignet med 52 prosent i USA og 40 prosent i Kina.

Norge og EU ligger også langt etter når det gjelder bevilgninger til forskning. De offentlige FOU-midlene her i landet er redusert fra 2021 til 2026, justert for inflasjonen.

Hvordan kan dette endres?

Perspektivmeldingen sier at humankapitalen er den dominerende faktoren i Norges nasjonalformue. Den utgjør hele 65 prosent av nettoformuen vår. Verdien av Oljefondet og resten av vår finans- og realkapital, utgjør til sammenligning bare 30 prosent. Men vi er ikke flinke nok til å utnytte verken teknologien eller humankapitalen.

Hun tar derfor til orde – som mange før henne – å bruke Oljefondet til investering i humankapitalen som? utdanning og forskning. Det er ingen ny tanke. Allerede Victor Norman pekte i sin tid på at dette vil gi større avkastning enn investeringer i utenlandske selskaper. Forskning av blant annet den tidligere nobelprisvinner i økonomi William Nordhaus, viser at gevinsten av teknologi er 50 ganger så stor for samfunnet som for investorene av en original idé. Så forskning lønner seg.

Forskningsmodell

Det er ikke bare private selskaper som driver frem teknologisk innovasjon, men i enda høyere grad offentlig finansierte forskningsmiljøer. Her fremhever hun den amerikanske DARPA-modellen.

Modellen kjennetegnes ved korte prosjekter med høy risiko og ledet av fremtredende fagfolk med midlertidige kontrakter, men stor beslutningsmyndighet. I motsetning til private gründerselskaper er DARPA designet for å feile raskt og ofte.

Her er en vesentlig forskjell fra forskningsenheter i private selskaper. De velger nødig prosjekter som utfordrer eller erstatter bedriftens egne produkter eller markeder.

Det er også en annen vesentlig forskjell, nemlig mellom grunnforskning og anvendt forskning. Mens DARPA-modellen i utgangspunktet er innrettet mot grunnforskning (ingen vet hva som kommer ut av det), er privat forskning ofte rettet mot nye og kreative anvendelser.

Ishita fremholder her Louis Pasteur som et eksempel. Han forsket på spesifikke mikro-organismer som kunne forårsake spesielle sykdommer. Dette var grunnforskning som ble grunnlaget for anvendt forskning i form av vaksiner mot hundegalskap. Dette kaller hun innovasjonsmotivert grunnforskning og er noe av det hun fremhever som en modell for overgang fra idé til kommersielt produkt med stor samfunnsmessig betydning og verdi.

DARPA-modellen skapte Internett i sin tid. I nyere tid kan man nevne mRNA-vaksineteknologien. Den teknologien var uprøvd og høyst usikker da DARPA valgte å finansiere den kommersielle utnyttelse av denne teknologien i 2013. Den reddet mange liv under korona-epidemien.

DARPA på norsk?

Jeg mener at Ishita her treffer godt på sin kritikk av norsk forskningsmodell.

DARPA-modellen har vært forsøkt innført i norske forskningsmiljøer, men bare i begrenset omfang. Det viser seg å vanskelig å gjenskape essensen i DARPA-modellen med kombinasjonen av risikovilje, selvstendig beslutningsmyndighet og eksplisitt kobling mellom forskning, talent og strategiske samfunnsbehov.

Hun har en interessant observasjon om dette i prinsippet om «Den tiende mann». Prinsippet går ut på at det er plikt for én i en gruppe på ti, å være uenig med de andre ni, som en slags «djevelens advokat» uten å få negative sanksjoner mot seg. Men i Norge er konformitetspresset større enn i andre land, det vil si vi gir lettere etter for gruppepress.

Det er altså ikke bare struktur, men også kultur, som forklarer at vi har en lite effektiv innovasjonsevne.

Samfunnsansvarlig forskning

Fremtidens teknologiske utvikling, og vår evne til å bruke den til innovasjon og sosialt fremskritt, dreier seg ikke bare om visjoner om ideér, men også om verdier.

Ishita reiser i sin bok i den sammenheng noen grunnleggende verdivalg:

Hvem styrer teknologien og hvem får gevinstene? Skal teknologien først og fremst optimaliseres for fart og skalering i teknologikappløpet eller for rettferdighet og likebehandling av mennesker? Skal teknologien - og kanskje spesielt KI – gjøre arbeidskraften mer verdifull, eller erstatte den?

I en tid hvor suksess for bruk av KI måles i prosenter, er dette betimelige spørsmål.

Teknologisk fremgang fører ikke nødvendigvis til bred velstandsvekst, men ofte til økt konsentrasjon av makt og profitt, gjerne i kombinasjon med sosiale konflikter, sier hun med henvisning til Joseph Schumpeter.

Det fører tankene tilbake til da Norge var langt fremme i teknologiutviklingen, som er utmerket beskrevet i Hilde Nagells bok «Helt på nett». Teknologien skulle komme samfunnet og enkeltindividet til gode.

Hva gjør EU?

EU har tatt flere initiativ til oppfølging av Draghi-rapporten. Disse er samlet i EU inc. som ble lansert så sent som i februar i år under Davos-møtet. I hovedsak går dette ut på å etablere et frivillig, felleseuropeisk regelverk som man kan følge i stedet for nasjonale lover slik at det er enklere å vokse på tvers av land med 27 forskjellige juridiske systemer.

Målet er å etablere et mer pragmatisk og næringslivsrettet marked med mindre detaljstyring slik at EUs indre marked får en reell konkurransefordel i konkurransen fra USA og Kina.

#

Ishita Baruas bok «Techobros» er lettlest, samtidig som den har stor faglig tyngde; den utfordrer samtidig som den inspirerer. Hun setter, slik ingen andre gjør, temaet inn i et sammenlignende perspektiv over landegrensene. Det gir større innsikt og selvforståelse av Norges utfordringer på dette området.

Boken bør oversettes til engelsk for å nå et bredt, internasjonalt publikum.