Infrastruktur på serverrommet

Vi har valgt å starte denne historiske reisen på midten av 80-tallet, og vise utviklingen frem til i dag. Stormaskins-æraen med sin spesielle infrastruktur lar vi ligge denne gangen og konsentrere oss om den tekniske utviklingen av serverrommet i Intel-perspektiv

Annen halvdel av 80-tallet

Annen halvdel av 80-tallet kan man vel si sto i koaksialkabelens tegn. Vi snakket om tykk Ethernet-kabel og tynn Ethernet-kabel. Den tykke kabelen forsvant og den tynne ble etter hvert brukt overalt.

Koaksialkabel var det eneste mediet som kunne overføre data i den hastigheten lokalnettene krevde.

Kablingen er som nevnt koaksialkabel og nettet er delt opp i flere kabelsegmenter via en multiport repeater. Samtlige servere og arbeidsstasjoner deler en båndbredde på 10 Mbps (Ethernet). Noe spesielt serverrom var ikke vanlig på denne tiden. De ulike maskinene, arbeidsstasjons-PCer og servere ble bare hektet på kabelen med såkalte T-ledd, og ofte plassert nærmest tilfeldig rundt i lokalene. Det sentrale punktet i nettverket var imidlertid multiport repeateren.

Begynnelsen av 90-tallet

Strukturerte kablingssystemer, basert på bruk av tvunnet parkabel, begynte å komme i bruk omkring 1990. De nye kablingssystemene skilte seg fra de koaksialkabel-baserte ved at kablingen fikk en stjernestruktur, noe som naturlig førte til en sentralisering i midten av stjernen for serverne. Det var først nå en fikk egentlige serverrom.

Nå hadde man også tatt i bruk et høyhastighets stamnett. Det som var tilgjengelig på den tiden var FDDI (100 Mbps). FDDI-ringen gikk for eksempel i heissjakten i bygningen, og i hver etasje var det satt inn en ruter, som igjen var koblet til en hub, som i sin tur var det sentrale koblingspunktet for nettverket i etasjen. Mindre, lokale servere var ofte plassert rundt omkring i spredenettet, på lik linje med arbeidsstasjonene. Store og tunge servere ble, derimot, gjerne plassert direkte på FDDI-ringen. Om nettverket hadde mange huber, for eksempel om nettet var stort og komplekst, eller det var mange etasjer, kunne antall lokale servere og rutere bli stort, noe som medførte mye administrasjon.

Midten av 90-tallet

Som nevnt i forrige scenario, var det store antallet rutere og lokale servere vanskelig å administrere, og på midten av 90-tallet fikk vi det som kalles kollapset stamnett (collapsed backbone). Utviklingen av mer avanserte rutere, med mange porter gjorde at vi kunne bruke selve ruteren som stamnett, og antallet rutere kunne for eksempel reduseres til én.

På tegningen har vi også antydet en høyhastighetslink (FDDI eller CDDI) og på denne har vi plassert få og store servere, i stedet for de mange små vi hadde i forrige eksempel, noe som reduserer administrasjonen ytterligere.

Også hubene er blitt plassert på datarommet. Dette gir en bedre situasjon når det gjelder administrasjon, men i mange tilfeller valgte en også å plassere hubene ute i avdelingene.

Dagens infrastruktur

Dagens teknologi med hensyn på høyhastighetsvitsjer har gitt oss stor fleksibilitet når det gjelder å dele ut båndbredde etter behov i nettverkene våre. Vårt kollapsede stamnett er en kombinert lag 2/3-svitsj med både 1 Gbps og 10 Gbps-porter. Denne svitsjen svitsjer når den kan og ruter når den må. Til svitsjen har vi så koblet våre «tunge» servere, som hver og én får enten en 1 Gbps eller 10 Gbps båndbredde, I tillegg har vi koblet til 100 Mbps- eller 1 Gbps-svitsjer (kantsvitsjer) til 1/10 Gbps-svitsjen vår.

Brukere på vanlige PCer med standard kontorapplikasjoner som tekstbehandling og regneark, vil kunne dele 10 Mbps segmenter via huber, da de ikke trenger mer båndbredde. Kraftbrukere, med mer krevende applikasjoner vil kunne få dedikerte 10 Mbps linker via svitsjer. I den helt tyngste enden av spekteret finner vi gjerne brukere som jobber med DAK/DAP på kraftige Unix-arbeidsstasjoner, eller brukere av grafisk design på Mac. Slike brukere kan utstyres med en dedikert 100 Mbps link.

Segmentering og VLAN

I og med fremkomsten av avanserte svitsjer som både svitsjer og ruter (lag 2/3-svitsjer) har vi fått konseptet virtuelle lokalnett - VLAN. Som navnet sier, kan vi her segmentere et nettverk på logisk basis, og de enkelte lokalnettene blir derfor «virtuelle».

VLAN gir oss to fordeler fremfor tradisjonell segmentering. Den første ligger i konservering av båndbredde. Den andre er forenklet administrasjon. Det er for eksempel ofte mer hensiktsmessig å segmentere brukerne etter hvor de hører hjemme organisasjonsmessig fremfor hvor de faktisk fysisk befinner seg. En slik tilnærming til nettverksarkitektur sørger for at trafikk blir holdt innenfor grupper av brukere som hører naturlig sammen, og gjør det unødvendig for administratoren å måtte forholde seg til fysiske porter og manuell rekonfigurering.

I tillegg til disse fordelene kan man også bruke VLAN for å forbedre sikkerheten i et nettverk. Hvis vi for eksempel definerer et VLAN basert på MAC-adresser, har en uautorisert bruker ingen mulighet for å komme inn i VLANet, ganske enkelt fordi han har en MAC-adresse som ikke tilhører VLANet. Med dette kan man få et ekstra nivå med sikkerhet i tillegg til tradisjonell passordbeskyttelse.

VLAN-komponenter består av høy-ytelses svitsjer som logisk knytter sammen endestasjoner. VLAN-teknologien gir mulighet for gruppering av svitsjeporter til logisk definerte brukergrupper. Gruppering av brukere og porter kan skje innenfor én enkelt svitsj eller på tvers av flere svitsjer innenfor organisasjonen.