KI vil endre maktstrukturen i fremtidens helsetjeneste

Dataforeningens Helsekonferanse 2026 sveipet så vidt innom disse temaene, men som fortjener en grundigere diskusjon.

En pasientdrevet helsetjeneste?

Norge bygger nå et digitalt økosystem hvor ulike helseaktører kan utvikle sammenhengende digitale tjenester, dele data på tvers av løsninger og systemer og bruke fellesløsninger fra Norsk helsenett. Utviklingen av det felles europeisk helsedataområde (EDHS) understøtter denne strategien.

Dette skaper forventninger i alle ledd i helsesektoren. Bjørn Villa, teknologidirektør hos Helse Midt-Norge, hadde et svært interessant, og ikke minst visjonært, innlegg om dette.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

LES OGSÅ:

• 

  Derfor feiler de fleste med kunstig intelligens

• 

  Konsentrasjonsrisiko er et problem som myndighetene må løse

• 

  Microsoft: Fanget i kryssilden av Iran-krigen

• 

  NRK Debatten bommet på det viktigste om KI

• 

  Derfor bør Helseplattformen avvikles

Legge til rette

Bruk av KI og enklere tilgang til helsedata, gjør at pasienten kan ta ansvar for egen helse, og myndighetene kan legge forholdene bedre til rette for forebyggende helsetjeneste. Begge deler vil bidra til å redusere belastningen på helsevesenet.

I sin ytterste (?) konsekvens kan pasienten/innbyggeren få et samlet bilde av sin egen helse i en app. En går da fra sporadisk helsekontroll som i dag, til kontinuerlig pasientkontakt. Villa mener at fremtidens helsetjeneste, må utvikles på pasientens premisser. Han ser heller ikke bort fra at en personlig KI-agent, kan fungere like bra (eller bedre?) enn en lege!

Like i forkant hadde Legeforeningens president, Anne-Karin Rime, sagt det motsatte: Utviklingen av fremtidens digitale helsetjenester må skje på helsepersonellets premisser, og ut ifra kliniske behov.

Dette er to ulike perspektiver som også inneholder to ulike maktforståelser; Hva hvem som vil være den viktigste drivkraften for endring av helsetjenestene. Hva er statens posisjon i forhold til denne problemstillingen?

Digital førstelinje

Helsedirektoratets Digital førstelinje har mange likhetstrekk med Bjørn Villas visjon.

Tjenesten skal gi persontilpassede helseråd. Dette vil avlaste fastleger og legevakt, gi bedre muligheter for egenmestring, gjøre helsetjenesten mer tilgjengelig, og gi tryggere og mer kvalitetssikrede råd enn internasjonale KI-agenter.

Det finnes allerede et meget godt norsk-utviklet eksempel på dette. Det er appen Helos. Den er utviklet av Kristiansand kommune i samarbeid med Norsk helsenett, Norce og Kraftlauget. Ved hjelp av strukturerte spørsmål og medisinsk kvalitetssikret innhold, får innbyggeren råd om egenbehandling, eller kontakt med fastlege, legevakt eller akutt hjelp. Appen vil bli gjort tilgjengelig på HelseNorge.

Både Helos-prosjektet og Helsedirektoratet er tydelige. Denne KI-løsningen er en veileder, og ingen helsetjeneste. KI-verktøyet skal ikke stille diagnoser eller «friskmelde» folk i alvorlige situasjoner.

Det er her de sentrale spørsmålene melder seg:

• Hvor går grensen mellom KI som støttefunksjon og KI som en del av selve helsetjenesten?
• Er det pasientbehovet eller de kliniske vurderingene som skal bestemme hvor grensen skal gå?
• Hvordan endrer KI maktforholdet mellom pasient og helsepersonell, og mellom ulike fagprofesjoner?

KI som støtte eller helsehjelp?

Forskningen definerer skillet mellom KI som støttefunksjon og som helsetjeneste, slik:

• KI er helsetjeneste når den påvirker diagnose, behandling, prioritering, eller pasientsikkerhet - altså når KI får klinisk beslutningsmakt.
• KI er en støttefunksjon for helsepersonell når den ikke tar kliniske beslutninger.

Men grensene er uklare:

Tale-til-tekst er en KI-basert løsning som transkriberer lydopptak fra pasientsamtaler til et nøyaktig skriftlig referat av samtalen. Da brukes KI som støttefunksjon. Men hvis den også lager en oppsummering med anbefaling om utredning/behandling, blir den en helsetjeneste.

Vestre Viken har brukt KI til bildediagnostikk for analyse av eventuelle benbrudd slik at en lettere kan sortere ut pasienter for videre behandling eller hjemsending. Dette avlaster helsepersonellet og gir pasientene kortere ventetid. Dette blir beskrevet som et støttesystem. Men når KI tolker røntgenbilder, gir diagnoser, foreslår behandling og prioriterer pasienter, har det da ikke fått klinisk beslutningsmakt?

(En svært interessant analyse av dette prosjektet, utført av Nasjonalt senter for e-helseforskning, finner du her.)

Helse Vest bruker KI til bildediagnostikk i stråleterapi av kreftpasienter. Her er resultatene sjelden entydige. I stedet for klare ja-nei-svar, produserer KI tredimensjonale CT- og MR-bilder. Hvis KI-diagnostikken gir alternativer, og ikke konklusjoner, er dette da et støtteverktøy eller en helsetjeneste?

Det er flere gråsoner:

• Samme teknologi kan være støtteverktøy ett sted, og helsetjeneste et annet
• KI-utviklingen utvikler seg så raskt at støtteverktøy i dag kan være helsetjeneste i morgen
• KI kan bli brukt som støttefunksjon i ett ledd i verdikjeden, men resultatene kan bli bestridt i et annet ledd

Dette vil utvikle seg raskt. Fra enkle chatroboter for innbyggerne, via tolkning av røntgenbilder, til prognostikk (av f.eks. demens eller hjerneslag) og diagnostikk (f.eks. av sjeldne kreftsykdommer).

Da er det kanskje på tide å utfordre den tradisjonelle definisjonen av skille mellom KI som støtteverktøy og som helsetjeneste?

Beslutningsmyndighet og kompetanseutvikling

Ishita Barua, som er kreftlege med doktorgrad innen medisinsk bruk av KI, har en annen vinkling på denne forskjellen:

Når KI tolker medisinske bilder, foreslår diagnoser og påvirker behandlingsvalg, så beveger KI seg inn i helsetjenestens kjerneoppgaver, sier hun. Dette er prosesser som krever dokumentasjon, kvalitetssikring og klinisk forståelse hos utviklere og brukere.

Hun mener derfor at skillet mellom KI som støtteverktøy og KI som helsetjeneste, handler om beslutningsmyndighet, klinisk risiko, og utvikling av helsepersonellets kompetanse. Grensen mellom KI brukt som støttefunksjon eller helsetjeneste, må defineres av klinisk fagkunnskap, ikke av teknologiske muligheter, sier hun i sin bok «Kunstig intelligens redder liv».

Aldri overta

Formålet med bruk av KI er å gjøre helsepersonell mer kompetent og dyktig i sitt fag. KI må aldri overta den faglige vurderingen. Hvis KI gjør for mye av vurderingsarbeidet, kan helsepersonell miste mengdetrening og klinisk intuisjon, som over tid kan svekke kvaliteten på helsehjelpen, sier hun.

Pasientdrevet eller helsefaglig drevet helsetjeneste?

At pasienten får mer kunnskap om sin egen helsetilstand, er utvilsomt av det gode. Kunnskap skader ingen. Den styrker dialogen mellom pasient og helsepersonell, og bidrar til felles forståelse av symptomene og den videre utredning og behandling.

Men pasienten er ikke lege, og har ikke den fagkunnskapen som legen har. Dette kan føre til overtolkning av risiko og overdiagnostisering av symptomer. Begge deler vil øke belastningen på helsetjenestene.

En får også en ny maktaktør inn i helsetjenesten: Algoritmen. Vil dette føre til at beslutningsmakt flyttes fra klinikeren til KI-systemet, fra profesjonen til teknologien? Vil algoritmene være bygget på tilstrekkelig faglig helsekunnskap?

Dette er også en systemkamp: Helsepolitikere kan se KI som et verktøy for å løse fastlegekrisen. Fastlegene på sin side er redd for at KI vil føre til standardiserte konsultasjoner som overstyrer klinisk skjønn.

Bruk av KI i helsetjenesten bidrar derfor til å endre maktstrukturen i helsesektoren. Det gjelder både KI brukt som personlig assistent eller som hjelpemiddel i det kliniske arbeidet. Den flytter kunnskap, beslutningsmakt og kontroll over data mellom pasient og helsepersonell, og mellom ulike profesjoner.

KI skaper nye avhengigheter, nye eksperter og nye former for asymmetri, samtidig som den demokratiserer kunnskap og styrker pasientens rolle.

Her kreves mer forskning slik Nasjonalt Senter for e-helseforskning gjør, men også tydeligere begreper og en bredere offentlig debatt.

Det er en utfordring for EHiN ehelse-arrangement til høsten.