Mellom barken og veden

Flere av de største norske selskapene har i årenes løp møtt på utfordringer når virksomhet har ekspandert inn i land med tvilsomme demokratiske tradisjoner og/eller stor korrupsjon. Det gjelder både Hydro og Statoil/Equinor. Nå er det Telenor som sliter.

Satsingen i Myanmar var lett omstridt da den tok i fart i 2013, men i kjølvannet av militærregimets oppmykning og frigivelsen av Aung San Suu Kyi fra husarrest ble det lett for den norske telegiganten å rettferdiggjøre investeringen. Det kunne jo til og med hjelpe demokratiprosessen at det kom på plass moderne infrastruktur i landet, var tonen.

Og det er det vanskelig å være uenig i. Det er liten tvil om at bredbånd og mobiltelefoni er viktige verktøy for land som skal arbeide seg ut av fattigdom og politisk vanstyre. Dessuten har Telenor lyktes godt kommersielt i Myanmar, med over 16 millioner kunder. Det betyr god avkastning til den største eieren, altså Norge.

Men når nå militærregimet igjen tar over den politiske kontrollen, slår hardt ned på demokratiske demonstrasjoner og arresterer opposisjonen, står dilemmaene i kø. Hvis Telenor føyer seg og følger ordre blir selskapet et verktøy for et diktatorisk regime. Hvis Telenor betakker seg og trekker pluggen står millioner av innbyggere uten mulighet til å kommunisere, noe som kan ha like stor verdi for militærledelsen i Yangon.

Det er i denne spagaten Telenor nå står. Strategien ser ut til å være litt opposisjon, men i det store ganske føyelig. Og kanskje er det ikke noen annen måte å gjøre det på i en komplisert geopolitisk og globalisert virkelighet.

Men det er noe lærdom å ta med hjem: Norske selskaper skal tenke seg godt om før de etablerer seg i land med skjøre demokrati. Og i hvert fall er det åpenbart at selskaper hvor staten er majoritetseier nøye må vurdere risikoen for å bli et nyttig verktøy for krefter vi i alle andre fora bruker ressurser på å bekjempe. Det må jo føles litt flaut for Sikkerhetsrådets norske representanter å forsvare Telenors ære i Myanmar.