Planet of the Apps

Om nøyaktig en uke slipper Apple en ny telefon. Apple selv gir kun hint via en ikke-akkurat-kryptisk pressemelding og invitasjon. "Alle" enes om at det kommer en Iphone 6s og 6s Plus, pluss de sedvanlige ryktene om en større Ipad, en mindre telefon, muligens en armé av morderdroner og kanskje en bil. Stillheten er øredøvende.

Det er i det hele tatt litt vanskelig å bli overrasket eller i det hele tatt begeistret for nye smarttelefoner. Det eneste jeg har på ønskelisten min er bedre batteritid, isteden får jeg en fingeravtrykksensor jeg aldri bruker og et nytt filter til instagram-maskinen min. Men dette er ikke Apples feil, jeg har ikke noe imot telefonene fra Cupertino, det er bare det at jeg begynner å bli lei, dritt lei, smarttelefoner.

Veldig smarte

Det ligger i navnet; telefoner er veldig smarte, smartere enn meg og smartere enn faren din. Det kjipe med å henge med noen som er så mye smartere er at man hele tiden føler seg litt dummere. Det er ikke lenger slik at jeg beordrer telefonen min til å søke kunnskap fra ytterpunktene på internett, at den gjør research for meg eller at jeg befaler den til å kommunisere med andre siden av jordkloden på et sekunds varsel. Nå er det telefonen som befaler meg til å lade, til å finne wifi, til å skru på roaming og til å godkjenne oppdateringer av apper som av en eller annen grunn skal ha tilgang til mine personlige bilder og filer.

Smarttelefonen har over de siste ti årene vokst til et teknologisk midtpunkt hos de fleste av oss. Det finnes snart ikke den ting den ikke kan gjøre, med apper og sensorer som kan finne ut av det meste. Via den har vi tilgang til alt vi trenger, og for så vidt en rekke ting vi ikke trenger, og vi bruker antageligvis mer tid foran femtommeren enn noen av de andre skjermene vi bruker.

Men smarttelefonens dominans innenfor alt som heter mobilitet er absolutt overdrevet.

Mobilitet som begrep er et vidt spektrum av teknologier, ideer og produkter. Historisk sett begynte mobilitet med flyttbare datamaskiner og modemer, og har i nyere tid vært dominert av smarttelefonen. Med inntoget av tingenes internett og maskin-til-maskin kommunikasjon er dette nå på vei ut. Mobilitet vil ikke lenger være det at man er tilgjengelig mens man er på farten; sann mobilitet kommer når begrepet i seg selv blir overflødig. Når vi ikke lenger skiller mellom hjem og bil, og når kontorlandskapet byttes ut med en touch-skjerm på kjøleskapt.

Under fem prosent

Noen lo da de første ipadene kom ut, og kommenterte at det kun var en stor telefon man ikke kunne ringe med. Nå tenker man kanskje mer på telefonen som et lite nettbrett man også kan ringe med. Tekst og samtale er ikke lenger fokuset i telefonen; ifølge min egen telefon står telefonsamtaler for under fem prosent av batteribruken, tekstmeldinger enda mindre. Og sann mobilitet får vi ikke før telefonene har løst det absolutt største problemet: batteritid. Det samme problemet ser vi i smart-klokker, og til tross for noen lysglimt her og der virker vi ikke noe nærmere en ny og effektiv batteri-teknologi enn vi gjorde for ti år siden.

Det sanne ansiktet til mobilitet er nettverk og infrastruktur, og det er her jobben må gjøres for å oppnå en sann mobil hverdag. Hadde det vært like mye fokus på dette som det var på idiotisk høye oppløsninger på skjermer under fem tommer hadde vi allerede vært et steg nærmere. Jeg ber ikke om mye, kun landsdekkende wifi og trådløs lading på alle overflater.

Så slipper jeg i det minste det evinnelige maset fra telefonen.