TEST: Full tilgang til mediesamlingen

Medielinker er egentlig en anakronisme som ser ut til å leve i beste velgående. Disse forholdsvis enkle enhetene setter oss i stand til å hente lyd, bilder og video til der vi er uten å måtte kable ned hele huset. Medielinkene har sett dagens lys som et resultat av at vi i stadig større grad omgir oss med digitale media. Vi kjøper rett og slett ikke like mange cd-er lenger. Vi tar også opp eller laster ned tv-serier fra nettet i stedet for å se programmene når de faktisk går på tv. I tillegg laster vi vel også ned en del spillefilm, selv om dette er i en legal gråsone.

Uansett så er faktum det at det som tidligere fantes på plater og bånd nå befinner seg på en harddisk ett eller annet sted i huset. Hvis du ikke er den lykkelige eier av en mediesenter-pc så befinner gjerne dataene seg på et helt annet sted enn der tv-en og lydanlegget står. Det er her medielinkene kommer til sin rett.

Ikke uproblematisk

Når vi kaller medielinkene en anakronisme så er det av den enkle grunnen at de egentlig burde vært integrert i annet utstyr for lenge siden. En medielink er i utgangspunktet en meget enkel innretning som henter media over nettet og sender det til lyd- eller bildeutstyr. Den er med andre ord et mellomledd som er kommet for å binde sammen utstyr som ikke snakker naturlig sammen.

Etter vår mening burde vi ha kommet til et stadium der funksjonaliteten i en medielink for lenge siden var blitt integrert i lydutstyret eller tv-en din. Problemet er at produsentene av forbrukerelektronikk beveger seg så uendelig mye langsommere enn databransjen. Riktignok ser vi en del forsterkere, noen dvd-spillere og faktisk også noen tv-er som har fått denne typen funksjonalitet. Stort sett er det ikke godt nok implementert eller så er det bare deler av funksjonaliteten som er tatt med, og da er man like langt.

Medielinkenes sterkeste side er muligheten for å håndtere kodeker. Denne koder og dekoder digital informasjon. For at en datamaskin (eller annet digitalteknikk-basert utstyr, f.eks en DVD-spiller) skal behandle informasjon, må informasjonen være digital. I tillegg er mediefiler svært store, slik at det er et behov for å redusere datamengden for å kunne håndtere slike data på en praktisk måte.

Kodeker imøtekommer disse behovene ved å behandle et sett med utgangsdata etter en standard, slik at informasjonen blir digitalisert og mengden blir redusert. Det skal ikke legges skjul på at kodere benytter svært avanserte og tildels eksotiske matematiske metoder for å oppnå dette, og vi skal ikke bevege oss dypt i den materien. Selv fagfolk i digital mediebehandling overlater selve kodingsprosessen til spesialistene.

Den motsatte prosessen av koding er dekoding. Her skal de digitale dataene fortolkes og settes i sammenheng på en slik måte at det opprinnelige utgangspunktet (bildet, lyden eller filmen) skal kunne rekonstrueres. Denne prosessen er mye lettere å gjøre enn kodingen. Både matematikken og logikken som er involvert, er mye mindre komplisert. Av denne grunnen er ofte dekodere bare programvare på Pc-en eller medielinken, der kodere er spesialbygde datamaskiner som kun gjør denne oppgaven.

Hver kodek håndterer vanligvis bare én standard for koding/dekoding. Derfor må du ha en kodek for hver kodingsstandard du ønsker å benytte. Dette er vanligvis ikke noe problem, de fleste kodeker lever fint sammen på ett system, og hentes fram når du skal dekode ett gitt format. Grunnen til at dette er så viktig er enkel: internett. Det som lastes ned fra nettet er kodet på mange forskjellige måter og dermed blir en medielinks evne til å håndtere og dekode det som kommer helt sentralt.

Slik har vi testet

Alle enhetene har vært teste i både trådløst og kablet nettverk. De er koblet opp via pc og diverse nettdisker. Innholdet som er testet på alle enhetene er et blandet innhold av de fleste formater på lydsiden. I tillegg bruker vi en disk med rundt 200GB med musikk for å sjekke hvordan de forskjellige spillerne håndterer store mengder data. Det samme er gjort på videosiden. Vi har testet de vanligste formatene både når det gjelder SD og HD, inkludert mkv, DivX, XviD, WMV9.

TVen som er brukt som testobjekt er en Sony KDS-55A2000 med full HD 1080p støtte. Som lydanlegg benyttet vi Sony STR-DA5200ES med en høyttalerrigg fra SA. Bildekvaliteten på HD er målt opp mot både Blu-Ray og HD DVD-spiller når det gjelder HD-kvalitet samt at vi benytter en Denon-spiller for vanlige DVD filer.

1. Innledning 2. Apple TV 3. Ziova Clearstream CS510 3. Netgear Digital Entertainer EVA8000 5. Unicorn Mvix MX-760HD 6. Zyxel DMA-1000 7. Helios X3000