Politisk pirat-prat

Sist fredag var det stiftelsesmøte i Piratpartiet. Planen er å samle 5.000 underskrifter i tid til å rekke neste års stortingsvalg.

Det greier partiet sikkert, selv om kampanjen av lovmessige årsaker må skje skriftlig og ikke digitalt.

Hvorvidt partiet har noe på Stortinget å gjøre er en annen sak.

For selv om det er mye i Piratpartiets program det er lett å slutte seg til, er det også punkter som plasserer partiet ganske langt ute på siden av norske politikk.

Vi er enige i at Datalagringsdirektivet ikke bør innlemmes i norsk lovgivning, at digitale kart fra Kartverket bør våre gratis for landets innbyggere og at offentlig sektor bør prøve å holde seg til åpne standarder.

Det er imidlertid vanskeligere å dele Piratpartiets oppfatning om at fildeling må avkriminaliseres.

Dette er holdninger som nok skurrer hos mange moderate velgere som i utgangspunktet kunne vært velvillig innstilt til et parti som vil smøre og effektivisere samfunnshjulene med intelligent bruk av teknologi.

I påvente av at de etablerte partiene tar politisk stilling til informasjonsteknologiens voksende påvirkning på samfunnet, kunne Piratpartiet spilt en viktig rolle.

Men når fildeling er fanesaken som står øverst på partiets program, reduseres - for et allerede marginalt parti - sjansene for å bli tatt på alvor i andre spørsmål.

22. juli-kommisjonen har satt fingeren på mange områder hvor mangelfull implementering og bruk av it gjorde det mulig for Behring Breivik å gjennomføre sin grufulle aksjon i fjor.

Dette kommer til å sette it på dagsorden også på andre områder enn beredskap i tiden som kommer.

Et parti med forståelse for teknologiens muligheter og begrensinger ville vært verdifullt i denne debatten.

Men det blir ikke Piratpartiet.

Det kommer til å ende opp som en kuriositet i det politiske landskapet i Norge.