Nettnøytralitet i respirator

De fleste som har fulgt opp utviklingen av debatten rundt nettnøytralitet i 2014 vil være enige i at året som er gått har vært meget interessant. Vi startet året med det som vi trodde var et etablert rammeverk både i USA og i Europa og politisk konsensus rundt behovet for modellen. Året endte, derimot, i fullstendig kaos og forvirring.

USA - nettnøytraliteten død

Allerede i januar vant den amerikanske telekomgiganten Verizon en appell hos ankedomen i Washington DC mot FCC (Federal Communications Commission), som gjorde det regulatoriske rammeverket for nettnøytralitet i USA ulovlig for alle praktiske formål. De facto er nettnøytraliteten i USA per i dags dato død.

FCC chairman Tom Wheeler har prøvd å gjenopplive konseptet ved å lansere et kompromissforslag, der tjenesteleverandører kan betale bredbåndsoperatører for såkalte ”fast lanes”. Det betyr at internettselskapene kan betale operatørene for å styre trafikken og få høyere prioritet, med dedikert båndbredde og bedre QoS (Quality of Service).

Idéen har blitt mottatt med skepsis hos internettselskapene (Netflix, Google…), forbrukerne og etter hvert også media. En gruppe politikerne i kongressen har til og med lansert forslaget om ”Title X”. Dette er nok et nytt regulatorisk rammeverk, som prøver å stanse all muligheten for at operatører kan forhandle prioritering av trafikken med internettselskapene. Forslaget begrenser seg ikke til ”access”. Det betyr at peering-avtaler, som fram til nå har blitt ekskludert fra nettnøytralitet-prinsippet, også kan bli rammet av det. Forvirringen er fullstendig.

Faresignaler i Europa

I Europa ser landskapet helt annerledes ut. Etter noen år med kvasi-religiøs støtte til nettnøytralitet under Neelie Kroes, har politikken gitt etter for den økonomiske realiteten. Som jeg konkluderte i en artikkel for en tid tilbake har nettnøytralitet ikke klart å overleve finanskrisen i kontinentet. Den nye presidenten i EU kommisjonen, Jean-Claude Junkers, har antydet en mye mer operatør-vennlig politikk framover. Angela Merkel på sin side har gitt sin eksplisitt støtte til en ”fast lanes” internettmodell. Hun mener at innovative tjenester, som telemedisin, er avhengige av prioritert og garantert båndbredde og QoS (Quality of Service). Dette går direkte mot nettnøytralitet prinsippet. I Europa er nettnøytralitet ennå ikke død, men den er alvorlig syk og ligger i respiratoren.

Båndbredde en knapphetsressurs

Kjernen i debatten ligger i at  båndbredde fortsatt er en knapp ressurs, og at dette har konsekvenser som mange ikke virker til å ville forstå. Det finnes nemlig bare to hovedverktøy for å håndtere knappe ressurser: Markedsbasert prisauksjon eller politisk prioritert tildeling. Nettnøytralitet-prinsippet motarbeider begge to. På den ene siden får ikke operatørene lov til å fritt auksjonere tilgangen til infrastrukturen de eier. Samtidig tør ikke rammeverket å utpeke hvem blant forbrukere, tjenesteleverandører, bedrifter og offentlige etater skal ha bredbåndsressursene prioritert og fordelt først.

I praksis forutsetter nettnøytralitet at bredbånd er en uendelig gode, noe som det fortsatt ikke er.  Dermed tvinges aktørene i markedet til å forholde seg til en realitet som ikke eksisterer. Dette, kombinert med en jevn strøm av stimuluspakker og ultra lave renter fra sentralbankene, har ført til en alvorlig sløsing med ressurser. Enorme verdier har blitt overført fra bedrifter med høy verdiskapning (operatører) til internettselskaper som for det meste ikke klarer noe annet enn å blø penger eller i beste fall leverer blodfattige driftsmarginer.

Godtroende entreprenører bruker tiden sin og penger fra andre på a skape apps som aldri blir nedlastet. Investorer verden rundt satser på forretningsmodeller uten inngangsbarrierer som raskt fører til nedgående prisspiraler og null marginer. Ukritiske aksjeanalytikere har skiftet fokus fra bunnlinje og kontantstrømmer til verdivurderinger basert på løfter om nærmest ubegrenset vekst. Forbrukere og bedrifter er blitt vant til å betale mindre for innhold og tjenester på internett enn det de egentlig er verdt. And the list goes on.

Brems for innovasjon

Følgelig har flere operatører antydet at de kan begrense utrullingen av infrastruktur framover, blant annet på grunn av  usikkerheten rundt det regulatoriske rammeverket og muligheten til å forhandle trafikkstyringen med internettselskapene. Analyseselskapet Infonetics spår faktisk en betydelig nedgang i Capex for telekomoperatørene de neste årene. Operatørene klarer rett og slett ikke å rettferdiggjøre all investeringen som skulle bli gjort med avkastingen som disse gir til aksjonærene.

Konsekvensen av dette blir at tilgangen til internett blir geografisk ujevn og bredbåndsytelsen suboptimal. Enda verre: Nettnøytralitet har begynt å utvikle seg til en brems for innovasjon. Det finnes nemlig innovative tjenester som optimaliserer utnyttelsen av båndbredden og gir brukerne en bedre QoS, for eksempel ADBA (Advanced Dynamic Bandwidth Allocation). Dessverre vil en streng tolking av nettnøytralitet bety at sånne nye tjenester ikke kan gjøres tilgjengelige.  De impliserer nemlig styring av trafikken og prioritering av båndbredde etter tjeneste.

Nettnøytralitet var kanskje et nyttig konsept for 15 år siden. I dag er nettnøytralitet et forstyrrende element basert på feil premisser. Det bidrar til bremsing av infrastrukturutviklingen og forvrenger markedssignalene til internettselskapene, innholdsleverandørene og forbrukerne. Prinsippet har vist seg til å være i utakt med virkeligheten og er en mulig bremsekloss for tjenesteinnovasjon. Det er på tide at vi glemmer nettnøytralitet som ideologi. Vi må akseptere realiteten som den er og være modige nok til å stille oss selv det avgjørende spørsmålet: Hvilken modell vil vi ha for internett framover: Markedsbasert auksjon eller politisk styrt tildeling?

De som husker hvordan det gikk med Sovjetunionen kan lett svare på dette.

Salvador Baille er eier av og konsulent i Intelis.