Veien blir til mens vi graver

Hele landet skal ha bredbånd. Håkon Grimstad i Norsk Helsenett krever fiber til alle 428 norske kommuner. Siden vi da snakker om pasientjournaler og telemedisin kreves det ikke 99,9 prosent oppetid, men 100 prosent.

For å få til det kreves det redundans og diversitet. På norsk vil redundans si at kommunikasjonen må kunne gå flere veier, slik at ikke ett brudd medfører at nettet går ned. Diversitet betyr i dette tilfellet at det tas i bruk flere teknologier: Fiber, kobberkabler fra telenettet og koaksialkabel fra de opprinnelige leverandørene av kabel-tv.

Dagens bredbåndsleverandører består i all hovedsak av det tidligere telefoni-monopolet Telenor, kraftselskapene som har trukket fiber sammen med sine kraftlinjer og sistnevnte koaksial-operatører. Disse forskjellige bransjene har nærmet seg internett fra forskjellig hold, men alle har nå fiber i sine stamnett, og tilbyr stort sett de samme bredbåndsproduktene.

Her tillater jeg meg et lite sidesprang: Mens både det tidligere Televerket og kraftselskapene har hatt tildels stålkontroll på kvalitet, om enn ikke på kundeservice bestandig, har kabel-tv-bransjen ikke alltid hatt det som kjennemerke. I sin tid ble kabelselskapene beskrevet av en som kjente bransjen godt:

"Hvis du sammenligner kabeloperatørene med en annen bransje, blir det omtrent sånn at de som ikke kommer inn på politiskole, de søker seg til vekterbransjen. De som ikke får jobb der får kanskje jobb som kommunal parkeringsvakt. Og de som ikke passer der, får gjerne jobb i Q-park eller Europark, mens de som heller ikke kommer inn der, kan prøve seg som pizza-bud. Litt under der finner du kabel-tv-gutta".

Men det skal sies, at de har skjerpet seg kraftig. Denne avisen har ikke alltid skrevet pent om Get, men nå har jeg vært kunde i 25 år, og er veldig fornøyd med kvalitet og service. Det skal du ha, Gunnar Evensen.

Kobber blir viktigere for redundans. Mens det tidligere var ventet at kobberkablene ville bli fjernet og havne hos skraphandleren, satses det nå kraftig på det. Med nye moduleringsteknologier kan det oppnås hastigheter på 500 megabit per sekund ved avstander på hundre meter. Kanskje kan det bli enda høyere hastighet.

Men som sagt: Ved en avstand på 100 meter. Kvaliteten på kobberlijen vil nok også ha litt å si for hvor raskt tilgang som kan oppnås. Utbyggingen skjer ved at det strekkes fiber til en koblingsboks eller et skap, som så leverer over kobber til husene rundt.

Tidligere så man for seg at det skulle legges fiberkabel til alle, men nå blir det for dyrt. Bredbåndsoperatørene har forsynt seg av biffer og indrefileter i byer og tettbygde strøk, mens bygder og områder med spredt bosetting kan bare drømme om å få fiber i veggen. Eller betale hva det måtte koste, fra 30.000 kroner og oppover.

Dette forsøker bredbåndsleverandørene NTE (Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk) og Eidsiva i Hedmark å gjøre noe med, nemlig ved å invitere innbyggere rundt omkring til å delta på dugnad med graving av grøfter og trekking av kabel. Også Viken fibernett har vært med på slik dugnad i Efteløt ved Kongsberg.

Jeg har latt meg fortelle at det koster mellom 200 og 4.000 kroner per meter å legge kabel. Da er det klart at det hjelper med dugnad. Det som derimot ikke hjelper, og som brebåndleverandørene og Ikt-Norge har forsøkt å banke inn hos politikerne at det ikke nytter å ha forskjellige regler for grøftegraving fra kommune til kommune.

Fremføring er den dyreste andelen i utbygging av bredbånd, mellom 60 til 90 prosent, faktisk. Dette er det største hinderet for bredbåndsutbyggingen i Norge, og mange setter håp til en løsning i regjeringens Ekom-plan som skal legges frem for Stortinget i begynnelsen av 2016.