KOMMENTAR | Hans-P. Nygård-Hansen
Arbeidslinjen kan knekke før politikerne våkner
Norske politikere snakker fortsatt som om hovedutfordringen er å få flere mennesker inn i arbeid. Samtidig viser analyser fra FINN jobb at det lyses ut færre stillinger, mens flere søker på dem som finnes. Nå sier norske arbeidsgivere rett ut at kunstig intelligens allerede reduserer behovet for oppgaver og stillinger.
Publisert
Jeg har fulgt KI-utviklingen og arbeidslivet i mange år. For to år siden var hypotesen min at KI ikke bare ville endre hvordan vi jobber, men også hvor mange som vil ha en arbeidsplass å gå til. De fleste var uenige og mente at forklaringen til nedgangen i FINN sine undersøkelser skyldtes renter, dyrtid, formuesskatt, kostnadspress og geopolitisk uro.
Årsaken var sammensatt. Det skal jeg være enig i. Og nettopp derfor er utviklingen mer alvorlig nå. Økte renter, lønnskostnader, energi og usikkerhet har satt marginene under press. Derfor bør det ikke komme som en overraskelse at stadig flere ledere ser mot KI for å få mer gjort uten å ansette flere.
Her ligger konflikten: Mens politikerne snakker om arbeidslinjen, optimaliserer arbeidsgiverne bort behovet for menneskelig arbeid.
FINN-tallene peker i samme retning
FINN sine analyser forteller om et arbeidsmarked som blir trangere, mer todelt og vanskeligere å komme inn i.
I 2025 ble det publisert nær 12 prosent færre stillinger enn året før, mens klikk på «Søk her» økte over 12 prosent.
I mai 2026 var antall stillinger ned 15,5 prosent fra mai 2025, mens søkeaktiviteten økte 10,8 prosent.
IT, økonomi og regnskap, markedsføring, bank, finans og forsikring viser tydelig tilbakegang.
Offentlig administrasjon, forsvar, beredskap, helse, omsorg og deler av undervisningen har holdt seg oppe eller vokst.
Studentene frykter fortsatt lav lønn og usikre jobbmuligheter mer enn KI, mens inngangen til arbeidslivet blir stadig smalere.
Dette beviser ikke at KI alene forklarer utviklingen. Men mønsteret er vanskelig å overse. Nedgangen treffer bransjene der KI raskest overtar.
Fra bekymring til strategi
I 2024 svarte nær én av fire norske arbeidsgivere i en undersøkelse fra SD Worx at mange arbeidsplasser ville bli overflødige med KI. Da brukte bare 11 prosent av arbeidstakerne KI på jobb, mens kun én av tre arbeidsgivere investerte i teknologien.
To år senere er bildet dramatisk endret. Til SD Worx nå svarer seks av ti at KI allerede reduserer behovet for oppgaver eller stillinger. Og over halvparten av norske arbeidsgivere vil heller ta i bruk KI enn å ansette flere.
Dette er ikke lenger fremtidsspekulasjon, men arbeidsgiverstrategi.
Bruttonasjonalproduktet kan lure oss
Norge kan likevel se ut som et land som klarer seg godt. BNP kan vokse. Oljefondet kan vokse. Statsbudsjettet smøres stadig mer av oljefondets avkastning. Privat sektor kan bli mer produktiv, men produktiviteten kommer i økende grad fra maskiner og modeller, ikke fra flere mennesker i arbeid.
Da kan vi sitte igjen med et nytt norsk paradoks hvor økonomien vokser på papiret, samtidig som flere opplever svakere økonomisk trygghet. BNP forteller hvor mye som produseres, men ikke hvem som får lønn, jobb, erfaring eller tar del i verdiskapningen.
Velferdsstaten får regningen
Dette treffer nå velferdsstaten på et særs dårlig tidspunkt. Kommunene sliter med eldrebølge, underskudd, rekrutteringskrise og svak digital gjennomføringsevne. Behovene innen helse, omsorg, skole og beredskap øker, mens mange kommuner mangler penger og kompetanse.
Hvis privat sektor reduserer behovet for mennesker, mens offentlig sektor må ansette flere for å håndtere eldre og større beredskapskrav, får vi press fra begge sider ved at inntektsgrunnlaget svekkes, samtidig som kostnadene eksploderer.
De unge rammes først
Det mest brutale her skjer nederst i arbeidsmarkedet. Oppgavene som tradisjonelt gikk til nyutdannede, er de KI gjør raskest og billigst. Da forsvinner læringsarenaene før unge får bygget erfaringen arbeidsgiverne krever.
Oppgavene som tradisjonelt gikk til nyutdannede, er de KI gjør raskest og billigst.
Paradoksalt nok utdanner mange seg til yrker der nettopp KI vil redusere etterspørselen, mens vi mangler folk i helse, omsorg, skole, praktiske fag og beredskap. Utdanningsvalg bør ikke lenger kun handle om privat selvrealisering når det er samfunnets viktigste bemanningsstrategi.
En ny arbeidslinje
Vi trenger en ny arbeidslinje for KI-alderen. Den må gjøre det attraktivt å velge yrker samfunnet mangler, løfte statusen til praktiske og menneskenære fag, gi unge reelle innganger til arbeidslivet, og sørge for at verdiskaping som flyttes fra mennesker til maskiner beskattes rettferdig.
KI kan gi oss et rikere Norge. Men den kan også gi oss et kaldere et, der verdiene samles hos kapitaleierne, mens flere føler seg overveldet på arbeidsplassen, mister arbeidsplassen eller mister hele veien inn i arbeidslivet.
Derfor må fremtidens avgjøres av politikere som våger å styre utviklingen og ikke av noen få utenlandske teknologiselskaper.
